Leser om Spill levende’s lesehest. Kunne kjenne meg så godt igjen mitt første møte med bøker. Min mor har lest mye for meg mine første barneår, helt til jeg kunne lese bøker selv. Jeg tipper jeg var 10-11 år da jeg leste min første bok “Tom i villmarken” skrevet av Ingvald Svinsaas .
Det handlet om en katt som skulle få bli med familien sin på seter-ferie. En dag i ferien ble mor brått syk og måtte på sykehuset. I oppstyret så ble Tom gjenglemt og ett søk etter katten senere på sommeren var fånyttes. Katten var borte.
Fortellingen i boka videre handler om hvordan Tom måtte klare seg alene i villmarken over vinteren.Han møtte farlige rovdyr og måtte lære seg å fange maten selv.Jeg levde meg langt inn i boken. Satt og lå meg fordervet. I timer kunne jeg sitte og lese. Jeg husker jeg var litt forundret selv over at det i det hele tatt gikk an å bli så fengslet over en bok. Jeg ble susete og fjern i hodet, men klarte allikevel ikke å legge i fra meg boka. Familien til Tom og kanskje aller mest minstegutten i familen sørget over Tom. De syntes så forferdelig synd på ham og kunne ikke tro at han kunne overleve denne vinteren.På våren reiste famlien opp til seteren igjen for å se etter Tom. De fant utrolig nok Tom i live, men han hadde nå blitt en villkatt som var redd mennesker. Tynn og sky var han blitt og en lang tilvenningsprossess var i gang. Det hele endte nok lykkelig.
Tom ble nok tam igjen, selv om jeg faktisk ikke husker det i detalj. Dette er lenge siden, må vite 
Men dette var min første forelskelse i en bok. Senere fulgte mange. I tenårene så spilte jeg ofte musikk når jeg leste, så mye av den musikken jeg hører datert 80 tallet-tidlig 90- tallet gir meg kraftige assosiasjoner til bøker jeg har lest. Som f.eks Prince gir meg minner om “Røtter”.Røtter og Prince ble inntatt samtidig, hehe.Til tider, før jeg fikk små barn, så har jeg levd meg så inn i bøker at virkleigheten utenfor virker fjern. Har gått på butikken og syntes jeg har gjenkjent personer i bøker eller ikke vært overrasket om jeg hadde truffet på noen av hovedpersonene.
Om jeg holdt på å bli gal? Hehe, det var heldigvis bare forbigående. Etter noen timer uten boka så slapp det :- ) Det å lese å kunne fjerne seg i fra virkelighten og inn ien annen er en meget behagelig reise eller kanskje kalle det friminutt i fra ens eget liv. Lage sine egne bilder av det som blir skildret og la seg rive med. Det er det jeg elsker med bøker. Jeg er mektig imponert over de som klarer å skrive en hel bok. Lage en, sette sammen personligheter, flette hendinger sammen, bygge det opp, lage flyt, få det til å henge sammen, beholde samme skrivestilen og lage en verdig slutt.For meg er det helt ubegripelig, men jeg er veldig takknemlog for de som har den evnen.
Deilig hva, å forsvinne i bokas verden! Men samtidig er vi her, på vår tause og opptatte måte, og beriker vårt hverdagsliv med lesestundene. Så vi flykter ikke; vi fyller tenketanken vår!
Hyggelig å kunne inspirere til en så fin post!
Jeg elsker bøker, og leser masse selv. Eller rettere sagt, jeg hører lydbøker og har gjort det siden jeg var 5-6 år. (man leser bøker, selv om det er lydbøker, ikke sant?)
Jeg kan ikke legge meg til å sove for kvelden, før jeg har hørt en stund på lydbok. Når det begynner og bli rot i sammenhengen er det på tide å stoppe og sove. Før var jeg ekspert å sovne fra lydboka, men nå klarer jeg å stoppe den
Thomas, du har rett!
Vi flykter ikke, men fyller tankene våre med mer som du sier.
Vi tilfører næring til fantasien og utvikler oss med lærdom.
Eugenie:
Ja, det å høre på lydbøker er det samme som å høre dem, ja
Har også prøvd den varianter en del ganger. Behagelig i bilen!
JA bøkenes verden er spennende! Jeg har den samme evnen som du, til å stenge hele verden ute, lage bilder i hodet og leve meg totalt inn i boken. Det er deilig! akkurat som resten av verden ikke eksisterer en stund.. Det er som om jeg lever i boken..Jeg tenker på problemområdene i boken som om det var mine egne, slik man ofte går og funderer på ting.Jeg har også lest en bok flere ganger, det somjeg er forundret over er at de samme bildene av åssen ting var dukker opp, snodig at de ikke forandres, men regner med hjernen snapper opp det samme med lesingen som sist og lager samme bilder. Jeg har ikke lest om tom, men kan godt forstå at den boken gjorde inntrykk…Jammen meg godt den gikk bra til slutt..Jeg er en happy ending-jente;)
Fint skrevet!
Bra vi er flere som kan bli helt oppslukt, Tornerose
Og lykkelige slutter bare må det være.
Sære avsluttninger som ender litt på skrå fanger ikke min smak.
Det må være en avsluttning som bærer rett til himmels!!
Som får meg til å føle at YES!! Endelig!! og gjerne påfølgende av ett par -ti tårer.
Hater forresten p se film sammen med de som ikke kan la tårestrømmen til naboen være i fred.
Ingenting er så ødeleggende for en perfekt slutt om ikke noen kommer og stikker nesen sin oppi ansiktet ditt for å utbryte:
“Gråter du?” midt i det mest sentimentale.
Alt du da har bygd opp og levd deg inn i blir liksom revet ned til ett minimum og fortrylleslsen og innlevelsen sporer litt av.
Sånn kan en bli sinna av!!
HAHA, akkurat SÅNN er det!! skjønner ikke hvorfor folk skal påpeke tårene.. så ødeleggende for den utrolig gode innlevelses-følelsen.. akk og ve.. hjemme er det alltid pappa som gjør smånarr av meg og samboern hans som griner om kapp. Får lyst å rope; ååå hvorfor tok du fra meg den følelsen…??!! Dumme menn, for det er gjerne dem som spør om vi gråter.. De skulle grått litt oftere de, da hadde de sett at det kunne være ganske digg;) Kanskje de rett og slett er litt misunnerlig på evnen til å sette seg inn i? mulig…
Hehe, godt å vite at noen skjønner hva jeg snakker om.
[...] Dette er nok den beste barnefilmen jeg har sett. Like spennede som boka “Tom i villmarken” [...]