Så har det skjedd her også, på min datters vei hjem i fra barneskolen. Vi bor på på ett lite sted i Norge. Det skjer noen saker i dann og vann som lokalavisen kan skrive om, men store saker på høylys dag er sjelden kost.
Min datter kunne fortelle da hun kom hjem i fra skolen om at politiet hadde pågripet noen på vei hjem i fra skolen. Noen ungdommer. Hun hadde sett de fått håndjern på seg og at de hadde geipet til politiet på vei inn i politibilen.
De trodde de hadde ranet kiosken i nærheten, men i dagens avis så kan vi se at det dreide seg om to utenlandske gutter fra østfold, fra en annen kant av landet enn oss, som hadde prøvd å true med seg ei jente fra ungdomskolen med kniv. Venner og lærere prøvde å gripe inn, men de fikk da bare kniven opp i strupen selv.
De rømte og politiet fikk tak i de rett foran nesen på mitt 9 år gamle barn på vei hjem i fra skolen med venninnen sin. Det gir meg en klomp i magen.
Er hennes skolevei utrygg? Bør hun kjøres og hentes?
Vi blir oppfordret av skolen å la de elevene som bor nærmest om å gå til skolen for å unngå for mye biltrafikk rundt skolen, som jeg synes er forståelig.
Bør jeg anse dette som en engangsopplevelse som nok ikke kommer til å hende igjen.
Er dette en risiko en må kalkulere med i dagens samfunn? Jeg mener, vi kjører jo E6 selv om det stadig vekk er dødsulykker der…
Min datter står med førstesiden på dagens avis som ligger på bordet.
K-N-I-V-D-R-A-M-A stavet hun seg frem..
-Hva er det mamma?
uff, nei så ekkelt.. følte hun seg skremt selv av opplevelsen, eller skjønte hun ikke helt hva som skjedde? Skjønner godt du blir bekymret og skjelven, når man tenker “hva hvis…”
Man tørr jo ikke tenke på det.. Det er jammen ikke godt å si om det er en engangsforeteelse og om det fortsetter å v-re trygt, men øsnker jo å tenke det.. men skjønner at det gir en kraftig støkk…O_O Godt det ble tatt!!
la oss for all del håpe det bare er en engangsforeteelse. Føler datteren din seg uttrygg så kan det være lurt og følge henne til og fra. Hvis ikke, tenker jeg noe om at det er best å la livet fortsette som før.
Selvfølgelig setter det en støkk i deg som mamma, det forstår jeg godt. Så du må nesten bare høre på hva datteren din har å si, dersom hun har noe. Og svar så godt du kan på eventuelle flere spørsmål.
Men huff, at storbytendenser også inntar de små stedene, er skummelt.
Uff så ekkelt for henne. Er ikke sånt som barn skal måtte behøve å være vitne til..
Om det ellers ikke har skjedd noe/skjer noe vanligvis der, så vil det forhåpentligvis være lenge til neste gang det skjer noe. Ville ikke ha endret rutinene om ho ikke var redd selv da evnt, men det kan godt hende ho her, kommer litt an på hvor mye ho har forstått av det. Da er det litt viktig ho føler seg trygg, selv om en må bruke tid på å følge henne en periode.
Om du er uttrygg selv, så hadde det kanskje gått å avtale at de går sammen med større barn eller at foreldre bytter på å følge de til skolen.
Ene jenten min ble stoppet av en bil da ho gikk i småskolen. Pga ting ho hadde hørt fra en venninne(s mor) så trodde ho at ho ville bli dradd inn i bilen og drept.. Vi vet aldri om han bare ville spørre etter veien, men ho ble i allefall livredd, uansett, sprang i full fart hjem helt hysterisk.. Siden har ho alltid hatt problem med å gå forbi det stykket, måtte springe forbi om ho ikke ble fulgt.. Ble redd alle menn en periode, tok lang tid å komme over. Så lurt å snakke godt med henne, ikke sikkert ho sier så mye med det samme, men de gjemmer ofte på ting og opplevelser som denne som det kan ta lang tid å komme over. Men går det greit, så bør ho bare fortsette å gå sammen med venninnen som før. Det er jo en liten trygghet i at de er to også. Ville vel også ha snakket med foreldrene til den andre jenten for å se hvordan hennes reaksjon er, for de to jentene snakkes jo også selvfølgelig.
Håper det går fint med de..
Virkeligheten kommer nært på når det skjer utenfor egen skolegård. Det er så mye der ute – og enda mere her i Texas hvor jeg bor.
Å ha forholdsregler er bra. Men frykten må ikke ødelegge for livet. De aller fleste opplever ikke det vi frykter. Jeg har lært meg selv og ungene noen forholdsregler, det er noe vi gjør og noe vi ikke gjør – men vi skal først og fremst leve. Hvis for mange krefter går med til å være redd lammes livskvaliteten.
Terrorfrykten er stor her i USA. Men som hjemme i Norge, er det mye større sjangse for at vi omkommer i trafikken. Men å kjøre bil er vi ikke redd for – for der opplever vi å ha kontroll. Å ikke gi etter for redselen/frykten er en måte å ta kontroll på.
Men å snakke om det må til. Snakke så mye din datter vil. Svar på hva K-N-I-V-D-R-A-M-A er etc.
Alle spørsmål, alle tanker må kunne luftes. Å legge lokk på noe og late som om det ikke har skjedd er ikke måten å gjøre det på – men å snakke om det og lage gode strategier. Hva gjør vi nå i en periode fremover så alle kan kjenne seg trygge igjen – avtale med venner etc som andre har vært inne på .
Lykke til. Livet kommer uten garanti – men for de aller fleste av oss er det vi fryter mest noe vi aldri vil oppleve. Heldigvis – det gjelder å prøve å bevare perspektivet og leve
Hun tar det heldigvis med knusende ro.
Tror ikke hun skjønner omfanget av det og godt er det.
Takk for deres betrakninger rundt hendelsen.
Livet går sin vandte gang her og vesla virker som å ha glemt det hele…
Ikke morsomt, men heldigvis ikke så ofte det skjer. Minner om en lignende episode da ungene ble holdt igjen på skolen fordi en gærning viftet med våpen fra en naboblokk, men det gikk bra det og.
/