Å sitte på huk

Det er utrolig hvor bortskjemt en blir av å ha gode dager. Det er akkurat som om kroppen glemmer hvordan den egentlig er vant til å ha det så fort en får fine dager. Den glemmer at det ikke er normalt å klare å hjelpe til en del hjemme og å kunne være sammen med barna med latter og glede.

Jovisst så er jeg takknemlig for alle gode stunder. Jeg er veldig takknemlig for dem og tar de ikke for gitt, men når glansdagene er over så er kropp og sinn skuffet, irritert og oppgitt.

Ikke det at jeg forventer en tilfriskning som skal gå rett i været, men gleden over å kunne være til stede for barna, hjelpe til med lett husarbeid så stort at det blir nitrist å ligge på soverommet igjen.

Ikke for det, jeg har det ikke verst her. HAr vært her nå i 1 år og 9 mnd, det er ett koselig soverom og jeg er meget vant til å ligge her.

Kropppen og hjernen min har egentlig slått seg helt til ro med at jeg er sengeliggende, at slik er det nå, og kan det være i mange år fremover og kanskje for alltid.

Kanskje blir jeg enda verre også slik at jeg ikke kan ta til meg maten selv heller og må få sonde. Kanskje så ille at jeg ikke kan se barna på årevis også.

Dette vet jeg og må være forberedt på.

Derfor kan jeg ikke bli trist fordi jeg må holde senga litt igjen fordi jeg har sittet på huk i hagen i går. Gleden i går over duskregnet som falt på den nysådde plenen utenfor her fristet meg til å sett emeg på huk og se på frøene og ta opp noen løvetann som kommer som ubedte gjester i vår nysådde plen.

Bena ble som gele etterpå og så dovnet de nesten bort fpor så å forvandle seg til ett par tømmerstokker som sprenger og er kraftløse i noen dager etterpå.

Oppvaskmaskinen, klærne som skulle ha blitt satt på vask må bli der de er. Mannen min må ta det i dag også.

Kroppen min har etter kort tid vennet seg til at jeg kan være litt oppe igjen og hjelpe til med småtteri som er til stor hjelp for familen, jeg tror ogaå¨at familen venner seg like fort til at jeg er litt mere opp igjen som jeg.

At det å skulle ligge noen dager igjen kommer som ett sjokk på oss alle på en måte selv om vi vet at dette er slik det er og at formen min er uansett vanvittig mye bedre enn den har vært på månedsvis.

Jeg kjenner at etter at jeg har fått litt smaken på det gode liv og har fått igjen en del krefter til å kunne være litt oppe så blir jeg mere irritert. Irritert over at jeg må ligge. Jeg vil opp! Jeg er som ett barn som har fått smaken på det søte. Jeg vil ha mere!

Jeg tror jeg en dag vil få mere, men jeg må også være forberedt på å bli sendt tilbake til den mørke rom med dobble svarte gardiner rullgardin og hørselsvern.

Hvis jeg ikke er forberedt og det skjer vil det være for tungt å bære om det skulle bli slik.