Hvordan klarer mange å ha det så fabelaktig ryddig bestandig.
Samme når på døgnet en kommer og samme hva som nettopp har skjedd, det er helt støkent.
Jeg fatter ikke at det er mulig å få det til.
Jeg tenker da på småbarnsforeldre. Som ved siden av hus og hjem har full jobb og masse fritidsaktiviteter.
Hvordan rekker de å rydde opp igjen alt rotet til enhver tid. Nei, de kaster det ikke i ett skap eller en skuff og smekker igjen.
Og nei, ikke i en skuff og ikke engang i en roteskuff. For det eier de ikke. Jeg hadde ikke klart meg uten en roteskuff på kjøkkenet. En skuff der en kan kaste oppi de små ting som ikke har noen fast plass og som ikke kan kastes eller legges ett annet sted.
Det er en skuff som egentlig begynte med saks, lightere og gummistrikker osv, som nå bugner over av alt mulig annet.Ikke vet jeg hva alt er der. Men jeg vet at om jeg kikker oppi der så kan ingenting kastes eller det finnes ingen bedre plass.
Og skap som er stuet med rot er noe de aldri har sett, ihvertfall ikke hjemme hos seg selv.
Merkelig det der.
Rydder de hele tiden når ingen andre ser dem og setter seg kun ned ved besøk og når de spiser middag?
Sitter de aldri ned med en god bok eller slapper av foran TV’en. Sitter de aldri og er giddasløse og ser på ting som burde blitt gjort, men finner ut at det utsetter det ihvertfall en dag til, og finner ut at akkurat nå trenger de å slappe av litt.
Sovner de aldri en liten dupp på sofaen etter en endt arbeidsdag eller reiser rett på stranden etter middag om været er knall og setter igjen skitne kasseroller, lar duken på bordet med vasen ligge igjen nederst på bordet, lar kasserolle underlagene stå igjen midt på bordet, ikke rydder ut av oppvaskmaskinen for å få satt inn de skitne, men setter det bare på benken før de reiser på stranda?
Går de aldri ut av badekaret uten å vaske det etter seg med det samme?
Rer de bestandig opp sengen om morgenen, selv om barnet har vært oppe nesten hele natten med oppkastsjau.
Rydder de bestandig opp igjen alt ute etter seg med en gang om en har sittet ute og spist og glemmer ikke ketchupflasken uansett!?
Kaster de nesten ikke opp av å være så fryktelig flinke og rutinerte?
Jeg kjenner jeg blir helt svett av alle ting som er så sytematiserte at det ikke blir rom for å være spontan fordi det til enhver tid er noe som en må gjøres så skikkleig at det ikke er til å holde ut.
Blir det ikke bare rydding da og organisering til neste dag? Blir ikke livet fryktelig kjedelig? Forsvinner ikke alle morsomme kommentarer, glede og spontanitet bort i å rydde og konsentrere seg om at alt til enhver tid blir gjort?
Jeg bare lurer jeg, for meg så er det nesten umulig å ha det slik.
Men å reise bort til andre som har det slik er jo bare himmel. Det er rent, ryddig, barna er lydige, terrassen er ikke bare beiset, men blir også vasket med en ukes mellomrom, det er hjemmebakt kake til kaffen og det er bare herlig. Føles som å komme på hotell 
En blir ispirert og vil ha det slik hjemme selv.
De neste dagene går en på med krum hals. Ikke gå i fra noe som er uferdig. D.v.s, ikke på noen måte la noe ligge igjen etter det du nettopp har gjort. Ikke på noen måte.
Jeg gir opp, det går bare ikke.
Men om de som har det så fint aldri har tid til å sitte ned for å klare å holde det så fint, så vet jeg ikke om jeg vil bytte heller…
( Denne teksten er skrevet ut i fra tanker jeg har da jeg er frisk. Ikke ut i fra det jeg orker nå, for det er jo minimalt. Men jeg kjenner nå som jeg begynner å friskne til at jeg er i gang med de tankene igjen. De tankene om å få det enda litt ryddigere. Det er gode tanker egentlig, men jeg lurer på hvor mye energi en egentlig må legge i det for å få det systematisert og ryddig helt ned til bunn i en småbarnsfamilie. Og om det bare er superkvinnen som kan få det til, og hvor mye en nå ofre av fritid)
Mamma hadde et skilt på veggen som sa:
“Lodotter er et bevis på at noen har gjort noe morsommere”.
M.a.o: la lodottene ligge og gjør heller noe gøy. Når det er sagt så tendenserer jeg vel heller mot de ryddige skapene, gulvvask minst en gang i uken og litt smånoia om det ikke ser ordentlig ut når jeg får besøk… Men jeg har blitt flinkere til å rote og ikke vaske gulvet rett før forventet besøk. Det med den gyldne middelvei gjelder vel her også, tror du ikke?
Synes noren din hadde ett fint skilt
Jo, det gyldne middelvei er nok best. (Om en finner den, hehe)
Bra innlegg, nå humra jeg skikkelig!!
Jeg har også lurt masse på hvem disse superkvinnene er, og har av sikre kilder hørt at de faktisk er sånne som aldri setter seg ned og aldri slapper av hvis kasserollene står fremme etter middag.
Jeg tror vi alle har prøvd å se for oss hjemmet vårt som et utstillingsvindu og stressa for å få det ryddig hele tiden, men så innser man fort at vet du hva, her skal vi faktisk LEVE, og da vil det vises.
Koselig å høre
Det er sant, i ett hus det leves, så vil det synes at noen bor der. Men det ser bare så fint ut hos de som har alt, ja absolutt alt i orden.
Men egeninnsatsen for å få det slik tror jeg er en smule for høy, for meg.
Vet ikke om jeg ville trivdes i et hus hvor alt var i orden hele tiden. Tenk så anstrengende det må være og gå å passe på at det er i orden til en hver tid, og hvor stressa man blir dersom plutselig noe skulle være i uorden
Jeg har det ikke så veldig ryddig akkurat, men jeg har system i rotet. Jeg må rydde i mitt tempo, og begynner jeg å stressrydde for å få det i orden til en spes anledning, ja så finner jeg ikke igjen tingene siden jeg ikke husker sånn i farta hvor jeg satte dem.
Må må det sies for de som ikke kjenner meg, at jeg er synshemmet, og kan derfor ikke stressrydde. Kan ikke kaste et blikk i rommet for å finne igjen tingene mine
Jeg pleier å beklage rotet, men får som oftest til svar «ta det med ro, dette er jo bare et tegn på at det bor folk her i huset».
Jeg er sånn at jeg kan ha det kjemperotete uten at det er noe problem for meg, bare kopler det ut. Men hvis ‘vi’ begynner å rydde og det blir finere og finere, tåler jeg til slutt ikke å se en kulepenn på bordet. Blir helt hekta på å ha det fint når jeg først får smaken og åpner opp for behageligheten ved det. Men det er vel kanskje mer litt psyko, hehe. Med sånne ytterpunkter.
Så koselig å se deg her
Skjønner hva du mener. Er litt slik selv i perioder der jeg har “ryddeånden”.
Synes jo det er utrolig fint å ha det ryddig
Vet du, jeg får angst av slike mennesker. Hver gang man skal stikke innom en tur så ser det polert ut liksom.. Jeg orker ikke rydde hele tiden, jeg liker rotet mitt og syns at litt rot her å der bare viser at her bor det noen..
Jeg er en av disse “superkvinnene” som har huset strøket til enhver tid, men teoriene deres om at jeg ikke er spontan og lever et kjedelig liv stemmer ikke. Heller ikke at jeg rydder og vasker hele tiden, men slikt trur og sier folk som er rotete av seg for å prøve å rakke ned på oss som har kontroll i heimen:)
Jeg slipper å leite etter ting, alt har sin faste plass. Ungene setter sine ting på plass, lærer det fra de er små, så det blir rutine og føles ikke som et ork. Fat og kopp går rett i oppvaskmaskin etter å ha spist, sko , jakke og sekk har fast plass og slenger ikke rundt. Busskort, nøkler, pengbøker, tyggis, mobillader og slikt har vi hver våres skuff med romdeler i. Trenger aldri å lete etter det, tenk på hvor mye tid vi sparer.
Ellers så handler vi lite og rydder unna jevnlig til fretex istedenfor å samle på masse gammelt.
Trenger aldri å ha panikk for at noen skal dukke opp uanmeldt.
Det å ha system gjelder på alle områder, også økonomisk, har aldri vært for sein med ei regning og har full kontroll på økonomien.
Forøvrig rakker jeg ikke ned på eller bryr meg om andre har det rotete, så vi ordensmennesker er nok mer fornøyd med oss selv og ikke opptatt av å rakke ned på andre:)
Hei Punky!
Må si jeg blir inspirert når jeg leser det du skriver. Rutiner, kontroll, romdeler, alt har sin plass, handle lite, rydde jevnlig og levere til fretex, ja.
Det er stikkord som er lurt å ta med seg tror jeg om en vil ha det ryddig tror jeg.
Takk for kommentar og velkommen til bloggen min