Godt nytt år!

[Youtube=http://www.youtube.com/watch?v=dcLMH8pwusw&eurl=http://www.fullthus.com/blogg/]

Da er det snart klart til å ønske den første dagen til 2009 velkommen.

Jeg hviler nå og lader batteriene. Kroppen må jo fungere i kvelde, helst.

Penkjole, tynnestrømper og 2 Ibux er det jeg trenger nå.

Føler  meg litt som tråkket på over hele kroppen og tung i hodet, så det blir epnnede om jeg hoder til klokka 12.

Nyttårskvelden for 2 år siden orket jeg knapt nok å spise kalkunmiddagen her hjemme. Jeg følte meg svært underlig da jeg etter langt tid hadde klart å reise meg opp på bena og ha på meg en penkjole. Når jeg da gikk på badet og  sminket meg, noe jeg ikke hadde gjort på mange måneder, følte jeg meg rett og slett som en narr.

Jeg hadde følt meg adskillig mer hjemme på en båre. Etter å ha spist middagen så bar det rett i seng igjen . Og det var med kun en kraftanstrengelse og med hjelp jeg klarte å stable meg bort til døra så jeg kunne titte ut på en rakett.

Neste nyttårskveld, altså i fjor, så klarte jeg meg mye bedre. Vi hadde min søster og mine foreldre her på besøk og jeg spiste mat sammen med de uten store problemer. Da de etter maten begynte å snakke sammen to og to måtte jeg legge meg til sengs igjen da jeg ikke klarte å høre flere stemmer samtidig. Men jeg kunne gå ut og se på rakettene klokka 12 uten de store anstrengelsene.

Denne nyttårskvelden skal feires hos min far med søster og familie. Jeg er blitt så frisk at jeg kan reise bort, men formen er ikke stabil og jeg kan ikke bestille gode dager til høytiden. Jeg må ta den formen jeg får utdelt:-)

Jeg har hatt noen fine juledager og vært svært aktiv i forhold til den jeg normalt gjør, så da går batteriet fortere nedover og jeg er nå ganske klar for hverdagen igjen.

Stille og rolige dager der jeg kan hente meg litt inn igjen. Det er vi heldigvis flere som ønkser.:-)

Jeg har laget karamellpudding til denne kvelden også. Hjemmelaget karamellpudding er en slager som absolutt anbefales å prøve. Og vi har kjøpt inn en rakett som skal sprute opp gull og en slags cider med 0,7 % alkohol (slik at også jeg kan ta en slurk) med sjampanjekork som skal åpnes etterpå.

Som en oppsummering av året så må jeg si at jeg er svært glad for den bedringen jeg har hatt. Jeg er ikke sengeliggende lenger, men mer hvilende og langtidssover (1o-13 timer).

Jeg er svært takknemlig for det, men samtidig litt utålmodig på mer stabile dager der jeg kan gjøre en “ting” hver dag, garantert.

Jeg ønsker dere blogglesere ett riktig godt nytt år og takke for at dere har tatt så godt i mot meg i bloggverden.

Stor klem til dere alle og velkommen hjem Tornerose.

Read Full Post »

Er jorden for ille til at vi kan synge “Deilig er jorden”?

Leste hos Grethe at hun har funnet ett blogginnlegg der forfatteren håpet vi ikke hadde sunget “Deilig er jorden” i jula.

Begrunnelsen var Israels angrep i Gaza og en video med redselsscener fra samme angep

Jeg begynte å svare i kommentarfeltet til Grethe men valgte å lage en egen post om det.

Synes det er ett viktig tema å ta opp.

Hva mener dere? Er det drøyt å synge “Deilig er jorden” i jula?

Nå har jeg ikke lest det blogginnleget Grethe har lest, men å slutte å synge deilig er jorden fordi det finnes krig, sult og elendighet blir for meg som å ha gitt opp jorda og troen på den.
Gitt opp økosystemet, samspillet som finnes mellom dyr og mennesker, det gode i mennesket, sanser og følelser som vi er utstyrt med.
Vi lever på en fantastisk jord og har fortsatt en sjangse til å forbedre oss. Ta mer vare på hverandre og jobbe for en bedre verden for alle.
Uten slike sanger og tanker som den gir så har vi ingenting. Da er vi fortapt.
Men jeg kan allikevel skjønne at frustrasjonen som kan komme når en ser mennesker lider og  grufulle hendelser skjer hvert sekund, at det  kan få en til å bli så frustrert at en kan føle at fra nå av får vi bare hjelpe til så mye vi kan og ikke “lulle” oss bort i kosesanger.

Men jeg mener likevel at vi ikke må glemme det gode og at jorda ikke vil oss noe vondt. Det er vi mennesken som ødelegger for oss selv.

—————————-
På denne julekvelden 2008 så hadde vi huskonsert med hele familen. Barn, mann, min mor og meg selv. Vi sang og spilte deilig er jorden med både instrumenter og vokal.

Det er en tradisjon som ikke på noen måte for meg til å glemme de som lider. Det virker heller motsatt.

EDIT: Hovedinnlegget ligger her hos Viljar.

Graylady  skriver også sitt om temaet.

Read Full Post »

Underenes tid er ikke over

Jeg nærmer meg mer og mer de “andre”. De som driver Norge.

Arbeidernene, festløvene, bakstekjerringene, rikingene, de eldre,treningsnarkomanene, humoristene, naboene, vennene, det store offentlige allrom.

De har vært der ute hele tiden. Livet har gått sin gang. Alle kjemper og lever hvert sitt liv.

De henger i stroppen og driver Norge videre.

På den andre siden har jeg vært. Bak den kraftige skilleveggen som ikke slipper inn lys lyd eller sanseinntrykk.

Jeg har levd der så lenge at det ble mitt liv. Jeg var redd for å måtte ligge i min seng i mørket i årevis, men slo meg allikevel til ro med min skjebne.

Jeg hadde ikke noe valg. Slaget var tapt. Jeg innså at om jeg skulle bli bedre så kunne jeg ikke stritte i mot. Jeg måtte finne gleder der jeg var.

Jeg  har aldri tenkt  “hvorfor meg” , men “selfølgelig kunne det skje meg”!

Det ble meg, og det kunne ha hendt meg verre ting. Jeg kunne hatt en sykdom med større dødelighet. Det er heldigvis ikke mange som dør av ME, selv om det finnes noen.

Jeg levde mitt liv i mørket, i stillheten. Jeg som er svært utadvendt og sosial, var nå ikke i stand til å tenke en klar tanke som handlet om noe annet enn nuet.

Mitt sosiale liv ble internett. Jeg møtte likesinnede og jeg var ikke lenger alene. Vi var flere, og det ble med det lettere å bære en så tung sykdom.

For meg gjaldt det å overleve hver dag, time og minutt. Men jeg har aldri vurdert å gi opp.

Så skjer det, etter 2 år. Jeg kan gå i trapper, gå små turer på 400-500 meter, høre på musikk igjen, le høyt, snakke med naboer og venner og til og med avlegge små besøk.

Det er nå ett halvt år siden jeg stod opp fra de “døde” og det går stadig fremover.

I går opplevde jeg  noe jeg ikke trodde skulle skje.

Jeg har møtt en nettvenn med ME som har vært svært syk. Sykere enn meg. Sykere enn det som er mulig å forestille seg.

Vi møttes ikke på ett sykehus eller i ett stille rom. Nei, vi møttes på en kafè. Det var høy musikk og masse folk der. Hva kan en ellers vente seg 3.dag jul på en pub/kafè klokka 21.30.

Jeg er spent. Har ikke før i det senere klart å høre at flere snakker samtidig og ikke før den siste tiden kunne nyte å høre på musikk uten at det oppleves som bråkete.

På en pub finnes både summende lyder og tildels høy musikk.

Jeg kikker meg storøyd rundt i gatene på vei dit. Det er så mye folk! Fest kledde folk i tynne strømpebukser og glatte sko. Så mange mennesker som samles, ferdig pyntet med sitt beste smil.

Jeg møter nå på denne måten flere av menneskene på den andre siden.

Jeg hadde glemt disse menneskene, som selfølgelig er vanlige mennesker, men som i kveld er fest- mennesker.

De svirrer rudnt meg ubekymret. Det er så mange av de! Jeg har ikke sett så mange folk på en gang på mange år.

Jeg kommer som fra en annen planet. Som en som har bodd på gamlehjem i flere år og plutselig blir satt ut på en pub.

Synes det på meg?

Det er så lenge siden at jeg har vært ute, flere år. Jeg var selv en del av de, men føler meg nå litt bortkommen, annerledes.

Jeg har opplevd så mye.

Jeg har blitt en god del alvorligere. Jeg ler ikke så fort som før eller forteller ikke så mange morsomheter.

Jeg har blitt mer tenkende tror jeg. Jeg synes fortsatt at jeg ofte har de beste samtalene på nett. De litt dypere samtaler der en går inn i selve systemet “seg selv” og snakker uten maske.

Jeg har blitt en roligere person som trives godt i mitt eget selskap. Før var en en svært sosial person som stadig vekk hadde ting på gang.

Mulig jeg blir slik igjen om jeg blir i enda bedre form. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva fremtiden min vil bringe i det hele tatt. Ikke om jeg kommer i jobb igjen eller hvor mye energi jeg kommer til å få igjen.

Jeg opplever nå stadig flere nye arenaer, arenaer jeg før ferdes ofte i. Arenaer jeg ikke nødvendigvis har savnet, men som jeg nå trer inn igjen i. I små skritt.

Som å kunne gå ut på byen en liten stund og gjøre noe så ubegripelig som å treffe en nettvenn jeg aldri trodde jeg noen gang kunne  møte fordi vi var så syke begge to.

At vi var blitt så friske begge at det gikk bør gir håp for mange som er sengeliggende med ME. Det kan finnes en vei ut.

Jeg takker ærbødigst til livet som gir meg så mange gode opplevelser. Som får meg til å tenke, glede meg, fundere, snakke, ha samspill med andre mennesker og oppleve naturen.

Read Full Post »

Fotoalbumene, en forhistorisk bok?

Jeg er frustrert over mine bilder som ligger lagret på min hard-disk.

Jeg vil så gjerne ha dem ut og ta på dem, bla i dem.

Men jeg når dem ikke. De er for langt unna der de ligger. Veien dit er så lang og kronglete  og ofte svært dyr.

De er så mange. Så utrolig mange flotte motiver av barn, dyr, venner, familie  og natur.

Bare på ett juleselskap knipses det utrolig maneg flotte bilder.

De  er så mange og så flotte at de drukner i sin egen vellykkethet.

De ligger der bak skjermen jeg skriver på nå. De vil bli sett. De vil bli tatt på. De vil bli vist frem.

Og de ønsker seg sin egen hedersplass i en bok.

Før var alt så meget enklere. Man tok 24 bilder. Det ble ikke knipset i vilden sky. Man hadde bare en sjangse. En hadde kanskje både jul og 17.mai på samme film. Eller om man var på en fin ferie tok man seg kanskje råd til å fyre av hele 48 bilder eller flere, og man lagde kanskje ett eget album av bare den reisen.

Nå fyres det lett av 48 bilder på en kveld. De kan rangeres fra blinkskudd og ned til søppelbilder.

Søppelbildene kastes lett. De er så stygge og så utydelige at det en nesten ikke kan se hva det er.

Så har du de som er dårlige. Men klarer jeg å slette det? Neida, ikke om det ikke finnes ett bedre av samme motiv.

Så har du de som er bra, men har en tvilling som er enda bedre, med bare litt forskjell. Jeg beholder begge. Klare ikke å kaste.

Så har du alle de perfekte. Det kan bli fryktelig mange perfekte bilder som en ikke kan gi fra seg.

Så her sitter jeg med fantastisk mange bilder som ikke kommer i fotoalbum av den enkle årsak at de er for mange.

Det er ett hav av bilder som hyler om plass. Jeg klarer ikke å bestemme meg, for hvordan avvise ett søtt barenbilde til fordel for ett annet søtt?

Det digitala kameraet har gjort at mine bilder støver ned i en pc.

Noen bilder har jeg fremkalt via nettet og laget bok av. Bilder som er ferdig satt inn. Det ble mange bilder som havnet inn i de to bøkene og det ble svindyrt, siden jeg ikke klarer å begrense meg.

Jeg husker spenningen da jeg leverte min 24 bilders film etter å ha ventet i 3 dager eller 1 time om jeg syntes det hastet.

De ble sett på en etter en på butikken og de som ikke var noe å ha ble levert der og da. Det var bilder der kameraet hadde gått av av seg selv eller det hadde kommet inn lys i filmen.

Så var det ut i bilen og se på de en gang til i ro og mak. Smile over minner og rare ansiktsutrykk.

Så hjem og vise frem. Folk som kom på besøk fikk sett våre siste bilder og de ble til slutt satt inn i ett album.

Mine barn blar i albumene fra de var nyfødte og frem til året. Så slutter det. Det digitalet hadde kommet for å bli og mine fotobøker ble omgjort til bilder på en harddisk.

Joda, jeg kjører slideshow på de innimellom…men….det er ikke det samme.

Jeg vil egentlig ha de i bokhylla mi sammen med de andre.

Ikke si at dere får det til? Lager dere flotte album med akkurat de rette bildene plukket og og der er alle samlet i flott album som slekt og venner kan bla i?

Bilder i fra ferier,bursdager, julekveld,17. mai osv?

Nå tenker jeg ikke på dere som har scrapbooking som hobby, men mer dere som er en vanlig “mann” i gata. Ikke for at jeg har noe i mot scrapbooking, men jeg trenger ikke masse blomster og pynt, men vil gjerne lime de inn og sette litt skrift under, der info om bildene kommer frem.

Read Full Post »

En flott 2.dags jul

Med gnistrende sol og 8 kuldegrader var familien på 4 kommet seg ut i vinterlandskapet på spark.

Hei som det gikk!

Og for meg som ikke har kunnet beveget med mange metrene de siste årene, suste jeg nå som en helt etter veiene.

Formen er igjen litt bedre og jeg kunne til og med få bittelitt puls uten å føle meg ekstremt syk etterpå.

Sparkføret var upåklagelig om en ser bort i fra ett gruskorn her og der som kunne gi ett ganske skarpt rykk, men ikke mer enn at det gjorde turen litt mer spennede

Himmelen var fantastisk og jeg følte meg fantastisk.

Jeg fikk kalde kinn, men kroppen var varm.

Jeg kan leve igjen!

Om du har mulighet til en sparktur vil jeg på det varmeste anbefale det. Legg ett pledd på setet og du kan raste når det måtte passe. Kaffe og ett fotoapparat om det skulle dukke opp ett flott motiv kan også være fint.

Ut på tur, aldri sur.

(Og har du enda ikke opplevd behageligheten med en varmedress så prøv det en gang. Du er garantert hektet etterpå. Du blir behagelig varm og fri og ledig i bevegelsene.)

Read Full Post »

God Jul til dere alle som besøker Tordenlill-bloggen

Det vil nok bli stille fra meg disse juledager.

Det er familiemiddager borte og fering av julekvelden hjemme. Det er en hektisk, men fantastisk koselig tid. Jeg har hatt gleden over å kunne lage julegaver selv og handle inn fra butikk dette året. Det er stort å kunne klare slike ting selv.

Jeg gleder meg over å kunne være oppe å nyte alt sammen.

Julelys, freden, spente barn, innekosen, familie som samles, voksne som slapper av. Felles mål for alle; å ha det så koselig som mulig.

Jeg vil gi en spesiell hilsen til de som føler seg ensomme/er ensomme denne julen, og til de som er isolerte p.g.a sykdom.

Jeg sender over styrke til dere alle.

En god jul alle dere andre også.

Sinnead O’Connor- Silent Night

Read Full Post »

Himlen i min famn

En sang jeg har blitt veldig glad i.

Kos dere med en tekopp/kaffekopp/gløggkrus, tenn tre lys og len deg tilbake.

Pust med magen og nyt.

Eller bare sett på sangen

Read Full Post »

Hvem er jeg nå?

Livskraft.  Foto av Tordenlill

*****************************************************

Hvem er jeg?

Hvem er jeg blitt?

Hva skal jeg bli?

Hvor ender jeg?

Hvor er jeg nå i fohold til før jeg ble syk?

Har jeg forandret meg etter at jeg ble syk?

Hvor er de som jeg forlot på den andre siden da jeg var frisk?

Har de hatt en reise som er lenger og mer verdt en min?

Hvor mye synes jeg selv at jeg har gått glipp av?

Jeg vet ikke.

Vet de andre?

Ser de noe jeg ikke ser.

Hvor stille står min tid?

Hvor mye får jeg ut av mitt liv nå som syk?

Hadde jeg hatt det bedre som frisk?

Stagnerer jeg som menneske her hjemme?

Har jeg det verre nå enn da jeg var frisk?

Er jeg nærmere meg selv nå en da jeg var frisk?

Ja, det tror jeg.

Hadde jeg vært en blogger om jeg hadde vært frisk?

Nei, det tror jeg ikke.

Hvor liten er min verden?

Jeg vet ikke lenger. Jeg har vært her så lenge at jeg ikke husker noe annet helt detaljert.

Føler jeg at jeg går glipp av mye selv?

Nei, oftest ikke.

Jeg sitter på en klode i universet og skriver ord i natten som andre kan lese.

Noen kan ikke lese og det finnes flere i verden som ikke har pc enn de som har.

Noen dør nå, andre sulter nå, noen gråter over kjærlighetssorg, andre har mistet noen, noen er forelska og kan hende en fant ut at de vant i lotto akkurat  nå, noen jobber, mens andre sover.

På samme klode.

Vi grubler og vi tenker og ønsker oss alle ett lykkelig liv.

Jeg er glad i livet mitt tross alt. Jeg ville ikke byttet med noen og jeg har en familie som er glad i meg og jeg i dem.

Det betyr alt for meg.

Og det er ingen klisje-frase fra meg. Men sant.

Jeg tror det er mulig å være helt frisk og være mer ulykkelig fordi en er ensom. Enten fordi de er alene eller er ensom i tosomheten.

Min ild brenner inni meg enda. Den slokner ikke med det første. Det kjenner jeg.

Read Full Post »

Gjett hva? Det ble Lucia!

Bildet er tatt av meg, trenger jeg si mer?

Read Full Post »

St. Lucia

Noen ganger er det ekstra trist å være syk.
I morgen går minstejenta Lucia for siste gang i barnehagen. De starter så tidlig som 07.45. Noe som gjør det umulig for meg å komme. Jeg trenger 12-13 timer søvn i døgnet for tiden, og om jeg ikke får det kan jeg ikke være opp av senga noe særlig mer den dagen.

Jeg vil se vesle jenta mi i morgen i luciadrakt, syngende stolt sammen med de andre. Stolt fordi foreldrene er der og ser på.

Hun spurte meg i dag om jeg kom for å se. Jeg har avventet med å si nevne det da formen min har vært dårligere i det siste, men jeg har håpet på at det skulle bedre seg til i dag, men det har den ikke blitt.

-Kan du komme og se på meg i morgen, mamma?
- Nei, vennen min, jeg må nok bli hjemme og sove.
-Det går bra det mamma sier hun med alvorlige øyne der hun sitter i den rosa nattkjolen oppe i den hvite senga si.

Hun sier det for å trøste meg, men hva tenker hun, min vesle prinsesse.
Jeg har ikke sett henne gå lucia siden hun var 2 år, nå er hun 5. Jeg burde vært der.
Jeg skal gi det ett forsøk i morgen tidlig. Sette på klokka og se om det er fysisk mulig å stå opp. For jeg vil så gjerne se gleden i øynene hennes når hun går og synger, jeg vil så gjerne være der med henne og spise Lussekatter etterpå.

Kanskje?

Read Full Post »