****************************************************************************************************************
Å møte seg selv på startstreken
Så kunne jeg igjen sitte i svømmehallen og se barna boltre seg i vannet. Barn og vann hører sammen og det syntes virkelig. De svømte, hoppet fra kanten, dukket og lekte med ball. De er lykkelige. Det er jeg også der jeg sitter på kanten og ser på dem. Det har gått 2 år siden sist.
Det var høst og solen varmet godt. Vi var på vei til svømmehallen. Vi var sammen med naboen og hennes to barn. Vi to voksne gikk den korte stubben bort til hallen, mens barna syklet ved oss.
Min minste datter hadde akkurat lært seg å sykle med støttehjul og hun tråkket det hun kunne i bare glede.
2 lange år der vi ikke har kunnet gjøre stort sammen, barna og jeg. Selv bare 2 mnd siden ville dette være en helt umulig aktivitet for meg uten å bli sykere etterpå.
Rommet er fyllt av varm dampende luft fyllt av klor, det er skingrende høye barnestemmer fanget i en klang som finnes i rommet, mye bevegelse og grelt lys. Svømmebasseng er sidestilt med opplevelsen jeg hadde på tivoli i mai -08. Der nervesystemet blir totalt bombandert av høye lyder, lys og folk. Men jeg klarer nå å oppholde meg i bassengets mange inntrykk, om ikke i vannet , men på kanten med klærne på. Jeg har det til og med fint, ikke bare sånn at det er så vidt det går.
Den siste bakken opp til hallen er svært bratt. Ikke lang, men tilsvarer en trappestigning omtrent på 10 m. Der syklet de største barna lett opp og min minste ivrige syklist tråkket etter. Nesten oppe så mister hun farten helt og hun begynner å trille bakover. Morsinstinktet ble satt på alarmberedsskap og jeg ville løpe etter. Men bena mine klarte ikke å løpe, selv ikke da jeg så mitt lille barn trillet bakover fortere og fortere. Det var ca 25 m mellom oss. Jeg så fortvilet på min venninne.
-Kan du løpe for meg, jeg klarer ikke! Hun visste jeg var syk, men ikke at jeg var blitt så syk og svak at jeg ikke kunne klare en liten spurt i ett avgjørende øyeblikk. Det visste ikke jeg heller..
Vi kom oss frem til svømmehallen og det gikk bra med min lille, takket være hjelp av en god nabo som løp fort.
Jeg kan igjen oppsøke svømmehallen. Min minstedatter kan ikke huske vi har vært der og min eldste datter kan ikke tro vi kan reise dit igjen sammen med meg. Hun har sett på meg i hele ettermiddag, kost med meg og vært så glad. Hun begynner å se konturene av mammaen sin igjen. Den mammaen hun kan huske.
Svømmehallen var ett mareritt. Jeg var syk, kvalm, uvel, uklar i synet og sjanglete. Etter det så gikk det raskt ned til ett svært langvarig sengeleie. Hvor ille det skulle bli hadde jeg ingen anelse om. Det skulle gå 2 år før jeg kunne være opp så lenge om gangen at jeg kunne ta meg av handling, bilkjøring selv igjen. Veien dit har vært lang og kronglete. Men nå er jeg der. Jeg kan ta del i mitt og familiens liv igjen.
Jeg er nå tilbake til start. Til startstreken til da jeg var på vei ned. Jeg minnes den siste gangen jeg var her, da jeg ikke klarte å løpe for å redde min syklende lille jente.
Nå returnerer jeg tilbake andre veien. Den onde sirkelen er sluttet i seg selv og jeg legger den fra meg og lager en ny vei foran meg.
Jeg hilser pent på meg selv fra fortiden og går glad den andre veien. Jeg minnes den vonde tiden, men jeg håper jeg fra nå av slipper å komme inn på den vonde sirkelen, men kan lage meg en ny gylden sirkel.
En god gylden sirkel for et bedre liv.
*****************************************************************************************************************
Jeg ble meid ned
<p align=”center”><a title=”jernbanespor.jpg” href=”http://tordenlill.files.wordpress.com/2008/02/jernbanespor.jpg”><img src=”http://tordenlill.files.wordpress.com/2008/02/jernbanespor.thumbnail.jpg” alt=”jernbanespor.jpg” width=”221″ height=”153″ /></a></p>
Jeg kjente at dagene mine ble tyngre og tyngre. Det var som å gå i en motbakke.
Alt var blitt tungt. Alle bevegelser og gjøremål.
Jeg ruslet rundt i skogen og ante allikevel fred og ingen fare.
Det hadde vært en lang og nydelig sommer. Solen varmet meg i ryggen mens jeg gikk og plukket blomster.
Jeg følte velvære i hele kroppen.
Noen dager senere så merket jeg at kreftene virkelig ikke var som før. Jeg ble enda fortere sliten og kroppen orket ikke så mye.
Det hopet seg opp av ting som jeg ikke maktet.
Kroppen og energien min begynte å spille meg ett puss.
Jeg ble pressset til å begynne å løpe for å ta inn igjen.
Jeg løp fortere og fortere.
Kroppen ville knapt nok lystre, men jeg ga enda mere gass for å holde dampen oppe.
Til slutt så løp jeg alt jeg maktet. Jeg hadde fått blodsmak i munnen.
Jeg ble forundret da jeg så andre kunne gjøre det sammme som meg uten å bli slitne.
De gikk bare rolige ved siden av meg mens jeg måtte løpe for å holde følge. Jeg skjønte at noe var virkelig galt. Kroppen min var i ferd med å streike helt. Jeg snublet meg videre frem og strevde for å se hvor jeg gikk.
Det gjorde vondt inni meg og jeg ropte stumt om hjelp da jeg ble vàr en lyd.
Jeg kunne høre at jeg holdt på å bli innhentet av ett eller annet.
Lyden kom nærmere og nærmere.
Det bråkte noe forferdelig. Lyden ble høyere og høyere. Noe kom etter meg i vill fart.
Stillheten og roen som hadde preget tilværelsen min var nå borte og virkeligheten min holdt nå på å fortone seg som ett mareritt.
Alt virket litt forvirrende der jeg kjempet meg frem dag etter dag.
En fløyte flerret luften, en fløyte av ett tog. Jeg befant meg nå på ett jernbane spor som jeg ikke kom ut av.
Jeg løp for harde liver.
Sommevarmen kvelte meg og benene mine sviktet mer og mer.
Det var som å løpe i kvikksand.
Hjernen var tom. Den var helt sløvet. Kun ren redsel var igjen. Hvit ren redsel.
Jeg skjønte at jeg kom til å bli innhentet av det store maskineriet.
I det samme som jeg visste det, traff det meg.
Jeg ble hivd hardt ned i bakken.
Alt var nå bare hvitt lys. Hjernen klarte ikke lenger å fatte hva som skjedde.
Hele verden var fylt med ett tordnende leven.
Vogn på vogn kjørte over meg.
Eksos, olje og ett voldsomt leven.
Toget var langt. Mange mil langt.
Jeg kunne ikke røre meg. Lå bare presset ned i mellom to skinner.
Jeg kunne kjenne noen tørre gras-strå kile meg i ansiktet.
Jeg levde, men kunne ikke fatte hva som skjedde.
Det blir med ett stille. Toget forsvinner bortover skinnene uten meg.
Det legger bare igjen ett mykt drønn i bakken før det var helt borte.
Jeg ble liggende, fortsatt tom i hodet.
Nå strømmer det til folk. Kjente og ukjente.
Hva skjedde med deg? Går det bra?
Jeg har ikke krefter til å svare. Er langt inne i meg selv.
Jeg er også like forundret som dem langt bak i hjernen.
De tilkaller leger i hvite frakker.
De vil ha meg til å sitte, selv om jeg ikke kan. De sier at jeg ser uskadet ut og at en slik tilstand jeg har havnet i er noe de ikke kan noe om.
Så de gikk. Ja, tenk de gikk. De hadde ingenting å tilby og derfor ga de meg opp med en gang.
De rister litt på hodet når de tror ingen ser dem og sender hverandre lange blikk.
Nei, dette vet de ikke noe om.
Når de ser at jeg kan bevege øynene mine og løfte noen fingre så syntes de at…ja, hva syntes de tro?.
Jeg ligger igjen.
De nærmeste kommer til og fra med mat og drikke til meg.
Alt føles rart og jeg skjønner at fra og med i dag så kan alt regnes om som i en ny tidsregning for meg.
Ingenting vil bli som før.
Tankene går sakte rundt i hodet mitt.
Jeg er ikke redd.
Jeg er mer undrende.
Hva gikk galt?
Hvor ble det av mine krefter?
Hva er det som svikter i min kroppen ?
De som har mulighet til å finne det ut har gått.
Dagene går, jeg ligger fortsatt på jernbane linjen.
Det har ikke kommet flere tog.
Jeg kan aldri vite om det skjer.
Jeg venner meg på et vis til det. At jeg kan bli overkjørt igjen.
Kanskje enda hardere.
Jeg ligger her nesten naken. Har bare noen filler igjen.
Alle kan se meg fra gjerdet som er satt opp.
De ser på meg med alvorlige eller mistenkelige øyne.
Hva skjedde med henne?
Hvorfor har hun bare lagt seg til her?
Jeg vet heller ikke hvorfor jeg bare ligger her.
Det eneste jeg vet er at det er ikke min mening.
Min kropp gikk tom for energi.
Kroppen har sagt stopp.
Jeg har blitt meiet ned av noe ukjent.
Noe som tok fra meg 1,5 år.
Min kropp har ikke tålt verken lyd eller lys.
Knapt nok mat.
Jeg prøvde å stritte i mot.
Ga hele min vilje og mitt mot for å klare det.
Jeg ga meg ikke. Jeg ville stå, være mor og kone.
Jeg ville jobbe!
Men kroppen sviktet.
Jeg ble rammet av en sykdom ved navn M.E etter en mykoplasmainfeksjon.
************************************************************************************************************
Da en befinner seg nesten naken i naboens hage
Når det er midnatt og en har gitt opp å få katten inn til natten, og en etter å ha kledd av seg og lagt seg, og hører ett forfedelig kattehyl langt unna som ikke gir seg, så handler en på instinkt.
Lyset som var slukket blir satt på igjen og en lytter med hodet på skakke.
Jo, det er definitivt en katt i nød. Mest sannsynlig vår katt. Den lille svarte sterilliserte hunkattpå 1 år som kommer opp i de merkeligste ting.
På vei ut i sengen passerer jeg vår andre katt som aldri forlater eiendommen og sitter urolig og venter på at matmor skal ordne opp.Hun har selfølgelig fåttt med seg skrikene.
Jeg griper med meg ett lite pledd i det jeg kaster meg ut og småløper etter lyden.
Gjennom en hage, opp en skråning, gjennom en hage til. Registrere at alle lys er slukket i husene rundt.
Jeg småløper mens jeg anpusten puser og puser. DER kommer den ekstremt eiesyke- landtomt- katten til naboen. Hun som har levd i 11 år og ikke slipper noen inn på sin eiendom. Den grensa ser ut tilå strekke seg svært mye lenger enn til eierens nabogrense tegnet på kart i kommunen.
Jeg skjønner da at min lille svarte katt antageligvis sitter forskremt inne i en stor hundegård, der slosskampen har foregått, eller hun har løpt langt vekk og lenger en det, slik som denne gangen.
Jeg puser og jeg puser, men helt stille. Det er mørkt og jeg merker at jeg er litt skvetten.
Den store eiesyke nabokatten sitter på det høyeste punktet på sin terrasse og hun skuler på meg.
Uten og tenke meg om kaster jeg meg rundt og freser til henne. Skikkelig dyrisk fres.
Oi, tenker jeg for meg selv, det der var ikke verst!
Det er da jeg oppdager jeg meg selv der jeg står, og håperegentlig at ingen hører meg, eller ser meg. Jeg finner ut at jeg er ute i slipperser som ikke er mine og er 5 nummer for store og det pleddet som jeg syntes var passe å dekke meg til med i farten er fryktelig lite, ja faktisk skammelig lite, med store heklede hull.
Og det regner, ikke mye, men nok til at jeg blir bløt.
Så der står jeg i naboens hage til naoens hage, nesten naken og freser til nabokatten som ser ondt ned på meg.
Det blir fryktelig pinlig om noen kommer ut eller ser meg fra vinduet.
Den gale nabokjærringa som løper uten klær og leter etter katten sin om natten og freser til tilfeldige katter som går forbi.
Hysterisk? Nja…
Min katt viste seg ikke. Jeg passerer kaninene våre som stirrer dumt ut i lufta og møter den andre katten går som fortsatt sitter og venter på at jeg skal ordne opp.
Hva er det med nettene? Er det dyrenes fristund.
Mennesken har lagt seg og musene løper over veien, hakk i hel med elg, rev og hjort.
Det knekker i busker og trær, men jeg ser ingen. Men de ser meg. Lille meg som er ute om natten, men om dagen blir jeg stor og ingen kan ta meg 
Jeg gikk til hjemover igjen og akkurat da jeg tok i dørhåndtaket kom min lille naive katt. Bløt og ulykkelig.
Det er nå vi skulle ha spist boller og drukket kakao, katten og jeg. Varmet oss og fortalt hva som skjedde om igjen og om igjen til vi følte oss helt ferdig med den grusomme hendelsen.
Istedet så blogger jeg om det her med dere.
*****************************************************************************************************’
To let myself go
Jeg har ligget i timer , dager , måneder, år…
Jeg har filosofert, tenk og fundert..
Min kropp har stått på vent…
Mitt hodet har vært uten åndelig føde…
————–
Jeg har taklet det.
Det har gått greit.
For jeg har ikke tenkt.
Jeg har ikke kunnet tenkt.
———–
Mine dager har jeg måttet tåle.
Om jeg skulle klage, hadde jeg blitt verre.
————
Jeg har ett behov for å være kreativ.
Jeg har ett behov for å utforske mitt indre.
Jeg har ett behov for å være i samspill med andre voksen.
Jeg har ett behov for å utvikle meg.
Jeg har ett behov for å lære.
————
Men alt har stått på vent.
På pause.
En pause som ikke kan settes i gang igjen av meg.
———
Etter to år løsnet det.
Jeg kan gå inne i huset så mye jeg vil.
Jeg kan gå opp trapper uten å bruke hendene.
Jeg kan lage middag hver dag.
——————–
Men i dag har jeg opplevd noe av det største.
Jeg har vært på kurs.
Ett malekurs som varte i nesten 4 timer.
I ett fantastisk kulturlokale, med bare kreative sjeler,
kreativt interiør,
kreative ideèr og glød.
—————
Vi hadde først en time med teori,
så skulle vi legge oss ned å nullstille oss.
Der på gulvet med gode puter under hodene våre og lykter rundt oss,
ble denne sangen satt på:
Jeg ble så grepet der jeg lå.
Jeg kunne ikke tro det,
at det var meg som var så heldig,
at det var jeg som lå der.
Tårene rant stille.
Det føltes så stort.
At jeg var blitt så frisk at jeg kunne ta imot av andre.
At jeg hadde mulighet til å lære igjen.
At jeg kunne være sett sted å gjøre det jeg liker best;
å utvikle meg kreativt sammen med andre mennesker.
Jeg følte meg så hel og så frisk.
——————–
For første gang så tror jeg virkelig at det er håp.
At det er håp for å kunne komme ut av denne sykdommen,
på ett vis.
Om ikke som helt 100% frisk, men frisk nok til å lære.
Til å være kreativ.
Til å fungere i en gruppe.
—————–
Etter å ha slappet av til denne sangen ,
så skulle vi se for oss at vi hadde det veldig bra,
at vi gjorde noe vi likte,
Det var ikke vanskelig å finne,
for jeg var der jeg vile være.
Jeg gjorde det som jeg likte best.
Jeg var i en krativ gruppe,
og skulle få undervisning i å male.
Lucky me 
————–
Jeg har vært utslitt etter dette,
men jeg har ett fint bilde stående på stua,
som er mitt, malt av meg:-)
***********************************************************************************************”’
En dårlig dag
<p align=”center”></p>
<p align=”center”><a title=”img_837.jpg” href=”http://tordenlill.files.wordpress.com/2008/03/img_837.jpg”><img src=”http://tordenlill.files.wordpress.com/2008/03/img_837.jpg” alt=”img_837.jpg” /></a></p>
<p align=”center”>Jeg kan fortsatt snakke og tenke ganske klart i dag selv om jeg har en dårlig dag.</p>
Kroppen er tømt for energi.
Jeg ligger i senga på magen uten pute.
Jeg kjenner meg som en overkjørt dyr som en ser etter veien på i hjulsporet. Flatt, med armer og ben rett ut eller som en blomst som ikke har fått vann som kjemper seg for å holde seg oppe.
Men hjertet mitt slår. Fort og hardt. Som om jeg løper i skogen.
Hjertet slår sånn i timesvis, kanksje fordi jeg har vært oppe for lenge, gjort for mye dagen før, spist feilmat, for sterk mat, drukket brus osv.
Grunnene kan være mange.
Øynene svir som om jeg skulle hatt øyekatarr, det er vondt og bevege på de.
Hodet verker og er tungt, hjertet haster og hopper innimellom over ett slag så det kjennes ut som om det snubler og gir en dumpt ekstraslag som kjennes midt i brystet.
Øyelokkene hovner opp, bena dirrer innvendig og små muskelrykkninger oppleves og kan sees utenpå huden. Selv om det er mange måneder siden jeg har orker å se på dem. Jeg vet hvordan muskelen ser ut der den står og hopper for seg selv, enten på låret , under benet så tåa hoper opp og ned, inni magen så det kjennes ut som om jeg er gravid med en sparkende baby, på selve øyeteplet eller i den store lårmuskelen.
Jeg har sovet 12,5 time i natt. Fra 09.00 til 09.30.
Om jeg skal orke og fokuserer på det positive nå som jeg bestandig gjør og er lei av akkurat i dag, så har jeg sittet oppe og malt påskeegg med barna, tatt bilder av det, spist påskefokost med familen.
Men jeg orker ikke fokusere på det positive nå.
Jeg er sliten og lei.
Jeg er lei av å være syk.
Jeg er lei av å bli tatt hensyn til.
Mann og barn har tatt hensyn i 3 år og de siste 1,5 året som sengeliggende så har de vært ekstra forståelsesfulle.
De har vært stille, laget mat til meg og servert på soverommet mitt, bært inn varmeflasker, sittet på sengekanten min, kjørt meg til lege, holdt huset fritt for besøkende for å minske støy det første året som sengeliggende som var den verste tiden.
Selv om jeg nå kan være ute i stuen, se lys, være med barna, spise middag sittende, klare å gå en trapp, være med på bilturer, male ett bilde, være med inn på butikken så er jeg fortsatt veldig syk og er en belastning mange timer i hverdagen.
Det er også det at jeg ikke er så syk annet enn at jeg observerer verden rundt meg igjen. Jeg kan mene noe om hvordan ting blir gjort, men sjeldent gjøre det selv.
Jeg kan sminke meg og pynte meg og være helt normal i 2–3 timer på en god dag. Det er da de asndre utenfor huste ser meg.
Jeg er glad som en unge for å kunne leve litt.
Når jeg da treffer folk som lurer på hvordan det går med meg, så svarer jeg etter beste evne, men jeg hører selv hvor absurd det høres ut det jeg sier og prøver å formidle.
De skjønner ikke hva jeg prater om i det hele tatt. Jeg skjønner det nesten ikke selv der jeg står og babler.
Hadde jeg hatt en sykdom som flere visste hva var eller i det minste hadde hørt om eller om de hadde en anelse om hv for ett helvete det kan være i form av smerter, utamttelse, ja selv utmattelsen gjør vondt, organene i kroppen svikter og halter.
Jeg har født 2 barn. Å beskrive den smerten etterpå er vanskelig, ikke bare fordi den er vanskelig å sette ord på det, men også fordi det er vanskelig å huske hvordan det kjentes ut og hvor vondt det egentlig opplevdes.
Jeg lever jo i en slags smerte og og erergiløshet hver dag, men det er allikevel vanskelig å formidle. De ansiktene jeg møter de ser på meg med ett blikk som ikke ser hva jeg virkelig snakker om.
Det er også vanskelig å stå der smilende og fortelle om noe jeg har opplevd og fortsatt opplever som grusomt.
Det er ikke plass til disse ordene på en butikk mellom reolhyller, sminkede øyne og leppestift. Det er vanskelig å pyntepå det så det passer inn i andres travehet i hverdagen og ikke minst deres ork til å sette seg inn i andres tragedie.
Alle har jo sitt og kan ikke ta innover seg alt. Slik er det.
Vi hadde besøk i går med god mat.
Dette er helt nytt for meg enda og kunne ta i mot besøk og være oppe av senga.
Mens der er her så er jeg normal. Jeg smiler,ler og er engasjert. Jeg vet hva som venter meg etter at de er reist og neste dag. Ikke hvor hardt det kommer, men jeg vet at jeg får en reaksjon.
Min reaksjon ligger jeg i nå. Utmattet, sliten og fjernt i fra hvordan jeg var de timene i går med besøk.
Mine barn og min mann befinner seg utenfor min soveromsdør, de lever sitt liv der, jeg mitt her.
Nei, jeg glemmer ikke at jeg nå har fått mange gode stunder og ikke er på langt nær så syk som før,men jeg er en mester i å ikke sørge over det tapte, men nå vil jeg det.
Kanskje fordi jeg kan tillate meg det nettop fordi jeg innimellom kan være oppe med barn og mann og da tør jeg å kjenne på følelsen av hvor syk jeg er utenom å gå til grunne.
*******************************************************************************************’
Det er natt
Det er sen kveld.
Kroppen er trett og vil sove.
Men den bevisste delen av hjernen vil være våken.
Vil ikke sove.
Vil ikke gi slipp.
Vil kjenne på denne dagen litt til.
Lete etter flere tanker.
Kjenne på stillheten som omgir kvelden.
Kjenne på følelsene.
Dvele ved dem.
Nyte at huset står stille.
Alt er ro.
Bare tankene som seiler rundt i sin egen fart.
Jeg holder på kvelden så lenge som mulig.
Vil ikke gi slipp.
Men fornuften tar til slutt overhånd.
Den samme fornuften som vi bruker når vi forklarer
våre barn at nå er dagen slutt.
De må sove.
Være uthvilt til neste dag.
Nå må mamma’en også ta til fornuft og sove.
Stemmer, bevegelser, uro.
Min kropp blir innvadert.
Alt inni meg blir tråkket flatt.
Det er helg og formiddag.
Alle er hjemme.
Jeg er ekstremt sårbar på denne tiden av døgnet.
Alle inntrykk går rett inn uten filter.
Kroppen vegrer seg
og krøller seg som en ål innvendig.
Jeg må bort og vekk.
Det er ikke mulig å holde ut.
Lydene snor seg inn i mellom alle celler.
Til slutt så er jeg sjakk matt.
Kommer jeg meg ikke vekk
så må jeg krype sammen i fosterstilling,
med øynene lukket og med hendene over ørene.
Sånn kan en koselig søndagsfrokost ende
med sin elskede familien for en med M.E
****************************************************
Stillhet
Her er det stillhet nå.
Jeg rett og slett elsker stillhet.
Den gjør meg godt.
Den gir meg rom.
Den gir meg energi.
Den tilfører en ekstra dimesjon til tilværelsen.
Rett og slett ett frihetskick!
***********************************************************************
I skumringen
Tåler ikke mye lys.
Ligger på mørkt rom
Bruker solbriller for å være inne på dataen.
Det svir i øynene, bak øynene og inne i hodet. Overser jeg dette blir jeg til slutt nesten lammet i hele kroppen.
Klarer ikke å tenke en logisk tanke. Det blir bare tomt. Hele meg fylles med en følelse av å bli overkjørt av en bulldoser.
Men jeg klarer ikke å la være.
Det samme med lyd. Jeg kan høre på radioen i små doser. Jeg setter på det laveste volum, og jeg koser jeg i noen minutter. Men så begynner det å bli litt slitsomt å høre på.
Jeg kan da sette en sov i ro inn i øret på den siden radioen står, for på den måten lage lyden mere skånsom. Det holder noen minutter til og så er det er over. Lyden nå er nå for meg bare øredøvende bråk.
Jeg bruker alle krefter for å stenge lyden ute.
Men det verste er likevel ikke på kunne se.
Jeg elsker å lese bøker, det har jeg ikke kunnet gjort på 2 år. Savner det veldig. Tv er jo da også et problem å se på, men det bryr jeg meg ikke så mye om.
Savner det ikke i det hele tatt faktisk. Har aldri vært så opptatt av TV.
Men noen naturprogram har jeg fått med meg deler av. Det liker jeg veldig godt å se på.
Men i de siste har jeg ikke kunnet vært i stand til det heller. Laptoppen min er klemt så langt ned at jeg knapt nok får fingrene mine under for å trykke på tastaturet.
På den måen blir det minst lys på øynene mine.
Jer er så lei, så lei.
Men det er jo fremgang. Så jeg må vel bare være fornøyd med de dagene jeg har som er bedre.
___________________________________________________________________________-
Den perfekte dag
<p align=”center”><a title=”28012007537.jpg” href=”http://tordenlill.files.wordpress.com/2007/02/28012007537.jpg”><img src=”http://tordenlill.files.wordpress.com/2007/02/28012007537.thumbnail.jpg” alt=”28012007537.jpg” width=”385″ height=”283″ /></a></p>
Det er juni.
Det er søndag.
Det er tidlig formiddag.
Sekken, den gode tursekken
er pakket med mat , te ,
dorull og sjokoladekake.
Solen skinner.
I skogen lukter det
duggfrisk mose .
Vi omsluttes av
høye majestetiske trær,
med busker og tuer
som lunt fyll.
Her og der ser en
lys-striper av gull,
på skrå mellom trærne.
En liten trolsk åpning
kommer frem,
der solen lager en varm flekk.
Ingen stor åpning,
egentlig ingen åpning
i det hele tatt.
Bare en solflekk.
En flekk med plass til
oss to og sekken.
Stllhet.
Varme fra bakken.
Det damper.
Det er trolskt.
Det er vakkert.
En kvist knekker.
En maur strever.
forbi med sin last.
Evighet.
Andektighet.
Symbiose.
Ro i sjelen.
Vi legger oss ned
og driver av sted,
sammen med jordens sjel.
Naturens rikdom ,
kraft og energi .
Vårt univers.
************************************************************
Hvert sekund er som et blaff.
som samles opp til
mening og liv.
-Sekunder som blir til minutter
med tanker som river og flytter,
lengter og drar.
-Lagrer seg opp som
gode eller dårlige minner.
-Dager som renner over i hverandre .
Med lyspunkt som gir håp
om bedring på sikt.
-Veien blir til mens en går,
Akkurat nå lærer jeg meg å leve sakte.
Og å tåle.
-Hvis jeg noen gang blir frisk,
så har jeg ihvertfall lært det.
Et blankt ark med linjer.
-Masse tanker uten ender.
Et blankt ark med linjer
-Kan det gi svar på mine tanker?
Et blankt ark med linjer.
-Kan det gi svar på mine tanker om sykdom,smerter og barn?
Et blankt ark med linjer
-Kan det være til hjelp da minutter blir som timer?
Et blankt ark med linjer
-Ingen har vel levd uten smerter,
hverken i sjel ,kropp eller minner.
Ha en riktig god natt min blokk, som studerer mitt liv ,
baklengst og framlengst,
uten stopp.
”””””””””””””””””””””””””””””””””””
Å sitte på huk
Det er utrolig hvor bortskjemt en blir av å ha gode dager. Det er akkurat som om kroppen glemmer hvordan den egentlig er vant til å ha det så fort en får fine dager. Den glemmer at det ikke er normalt å klare å hjelpe til en del hjemme og å kunne være sammen med barna med latter og glede.
Jovisst så er jeg takknemlig for alle gode stunder. Jeg er veldig takknemlig for dem og tar de ikke for gitt, men når glansdagene er over så er kropp og sinn skuffet, irritert og oppgitt.
Ikke det at jeg forventer en tilfriskning som skal gå rett i været, men gleden over å kunne være til stede for barna, hjelpe til med lett husarbeid så stort at det blir nitrist å ligge på soverommet igjen.
Ikke for det, jeg har det ikke verst her. HAr vært her nå i 1 år og 9 mnd, det er ett koselig soverom og jeg er meget vant til å ligge her.
Kropppen og hjernen min har egentlig slått seg helt til ro med at jeg er sengeliggende, at slik er det nå, og kan det være i mange år fremover og kanskje for alltid.
Kanskje blir jeg enda verre også slik at jeg ikke kan ta til meg maten selv heller og må få sonde. Kanskje så ille at jeg ikke kan se barna på årevis også.
Dette vet jeg og må være forberedt på.
Derfor kan jeg ikke bli trist fordi jeg må holde senga litt igjen fordi jeg har sittet på huk i hagen i går. Gleden i går over duskregnet som falt på den nysådde plenen utenfor her fristet meg til å sett emeg på huk og se på frøene og ta opp noen løvetann som kommer som ubedte gjester i vår nysådde plen.
Bena ble som gele etterpå og så dovnet de nesten bort fpor så å forvandle seg til ett par tømmerstokker som sprenger og er kraftløse i noen dager etterpå.
Oppvaskmaskinen, klærne som skulle ha blitt satt på vask må bli der de er. Mannen min må ta det i dag også.
Kroppen min har etter kort tid vennet seg til at jeg kan være litt oppe igjen og hjelpe til med småtteri som er til stor hjelp for familen, jeg tror ogaå¨at familen venner seg like fort til at jeg er litt mere opp igjen som jeg.
At det å skulle ligge noen dager igjen kommer som ett sjokk på oss alle på en måte selv om vi vet at dette er slik det er og at formen min er uansett vanvittig mye bedre enn den har vært på månedsvis.
Jeg kjenner at etter at jeg har fått litt smaken på det gode liv og har fått igjen en del krefter til å kunne være litt oppe så blir jeg mere irritert. Irritert over at jeg må ligge. Jeg vil opp! Jeg er som ett barn som har fått smaken på det søte. Jeg vil ha mere!
Jeg tror jeg en dag vil få mere, men jeg må også være forberedt på å bli sendt tilbake til den mørke rom med dobble svarte gardiner rullgardin og hørselsvern.
Hvis jeg ikke er forberedt og det skjer vil det være for tungt å bære om det skulle bli slik.
