Malt av Tordenlill, 60*80 cm

 Så svart, så stille…
Så mørkt det er…
Så ensomt, så stille…
Hvorfor meg?
Skal jeg få leve?
Så vondt,
Jeg er alene!
Jeg vil fly som en sommerfugl,
over jorden der alt er godt!

Er dette livet virkelig mitt?
Skal jeg dø for et annet menneskets hat?
Er det slik verden skal være?
Så urettferdig, så kaldt…
Er det verdt å leve?
Skal man bare gi opp?
Skal jeg gi slipp på mitt håp?

Skal jeg la mine tanker fly blant sommerfuglene,
Skal jeg virkelig åpne mitt skall,
å la dem ta meg slik at jeg kan sprekke i tusen biter?

Skal jeg la min sjel falle,
men hvor hen?
Skal ikke mine deler få være en del av noe?

Nei, det virker ikke slik…
Jeg åpner mitt skall,
og ut flyr sommerfuglene!
De flyr over de skitne pipene, over appellplassen,
over gjerde med piggtråd…
Tusen sommerfugler flyr over gjerde,
vekk fra det grå og det vonde!

De er fri!

Min sjel flyr at sted!
Min kropp faller sammen bak de grå murene…
Mine tanker og mitt håp er fritt!
De flyr som sommerfugler
De snur seg så vidt og glimter de tusen andre støvete sommerfuglene bak de grå murene…
Jeg er ren!
Jeg er fri!
Min sommerfugl flyr med mitt håp i sitt hjerte…
jeg er fri.

***

Skrevet av en anonym jøde i konsentrasjonsleir, 2. verdenskrig.

Jeg maler bilder og jeg hører på Simen & Garfunkel.

De er fabelaktige, behagelig og drømmende.

Har vært litt frem og tilbake om jeg skal legge ut mine malerier malt i akryl.

Siden jeg ikke har lært å male, så føles det litt ekkelt å legge de ut.

Jeg var på ett lite kurs i august måned på 3 timer , som ga mersmak. Kommer til å prøve meg på ett malekurs på tirsdager fra nå av.

Det varer i to timer og er noe jeg håper jeg klarer å gjennomføre, sånn formmessig.

Her kommer de siste bildene jeg har malt i sommer.

For å se flere bileder klikk på denne linken.

Sommernatt

Jeg har ligget i timer , dager , måneder, år…

Jeg har filosofert, tenk og fundert..

Min kropp har stått på vent…

Mitt hodet har vært uten åndelig føde…

————–

Jeg har taklet det.

Det har gått greit.

For jeg har ikke tenkt.

Jeg har ikke kunnet tenkt.

———–

Mine dager har jeg måttet tåle.

Om jeg skulle klage, hadde jeg blitt verre.

————

Jeg har ett behov for å være kreativ.

Jeg har ett behov for å utforske mitt indre.

Jeg har ett behov for å være i samspill med andre voksen.

Jeg har ett behov for å utvikle meg.

Jeg har ett behov for å lære.

————

Men alt har stått på vent.

På pause.

En pause som ikke kan settes i gang igjen av meg.

———

Etter to år løsnet det.

Jeg kan gå inne i huset så mye jeg vil.

Jeg kan gå opp trapper uten å bruke hendene.

Jeg kan lage middag hver dag.

——————–

Men i dag har jeg opplevd noe av det største.

Jeg har vært på kurs.

Ett malekurs som varte i nesten 4 timer.

I ett fantastisk kulturlokale, med bare kreative sjeler,

kreativt interiør,

kreative ideèr og glød.

—————

Vi hadde først en time med teori,

så skulle vi legge oss ned å nullstille oss.

Der på gulvet med gode puter under hodene våre og lykter rundt oss,

ble denne sangen satt på:

Jeg ble så grepet der jeg lå.

Jeg kunne ikke tro det,

at det var meg som var så heldig,

at det var jeg som lå der.

Tårene rant stille.

Det føltes så stort.

At jeg var blitt så frisk at jeg kunne ta imot av andre.

At jeg hadde mulighet til å lære igjen.

At jeg kunne være sett sted å gjøre det jeg liker best;

å utvikle meg kreativt sammen med andre mennesker.

Jeg følte meg så hel og så frisk.

——————–

For første gang så tror jeg virkelig at det er håp.

At det er håp for å kunne komme ut av denne sykdommen,

på ett vis.

Om ikke som helt 100% frisk, men frisk nok til å lære.

Til å være kreativ.

Til å fungere i en gruppe.

—————–

Etter å ha slappet av til denne sangen ,

så skulle vi se for oss at vi hadde det veldig bra,

at vi gjorde noe vi likte,

Det var ikke vanskelig å finne,

for jeg var der jeg vile være.

Jeg gjorde det som jeg likte best.

Jeg var i en krativ gruppe,

og skulle få undervisning i å male.

Lucky me

————–

Jeg har vært utslitt etter dette,

men jeg har ett fint bilde stående på stua,

som er mitt, malt av meg:-)