Stemmer, bevegelser, uro.
Min kropp blir innvadert.
Alt inni meg blir tråkket flatt.
Det er helg og formiddag.
Alle er hjemme.
Jeg er ekstremt sårbar på denne tiden av døgnet.
Alle inntrykk går rett inn uten filter.
Kroppen vegrer seg
og krøller seg som en ål innvendig.
Jeg må bort og vekk.
Det er ikke mulig å holde ut.
Lydene snor seg inn i mellom alle celler.
Til slutt så er jeg sjakk matt.
Kommer jeg meg ikke vekk
så må jeg krype sammen i fosterstilling,
med øynene lukket og med hendene over ørene.
Sånn kan en koselig søndagsfrokost ende
med sin elskede familien for en med M.E
