Fikk nytt bankkort i postkassen min for en en stund siden. Noen dager før hadde jeg fått koden i posten. Den var nå forsvunnet. Ikke å finne igjen på noen logiske plasser.
Da stod jeg altså med nytt kort, men ingen ny kode.
Så fant jeg igjen det gamle bankkortet jeg trodde jeg hadde mistet,og som er sperret.
Jeg pleier ikke å ta det så dramatisk disse kort-turbulent-tidene som skjer stadig vekk, men nå syntes jeg det egetlig var nok. Særlig da jeg skulle ringe banken og be dem om sende meg ny kode. Da var kortet vekk igjen.
Turde ikke ringe banken og be om ett nytt siden det ikke er fryktelig lenge siden det forrige ble borte heller.
Jeg fant det igjen noen dager senere i gulvet bak i bilen. I den fortsatt uåpnede konvolutten. Den var blitt møkkete og våt. Hvordan den hadde havnet der er mer enn jeg kan forstå.
Nå som kortet var på plass igjen var det på tide og be om ny kode, noe jeg faktisk gjorde. Det gikk tre uker og ingen kode kom i posten. Jeg ringte banken og det var faktisk de som hadde glemt å bestille sa den hyggelige damen som også sa til meg at jeg hadde ikke får noen ny kode, da jeg bare hadde fornyet mitt gamle.
Og det sier du nå, tenkte jeg.
Da er det jo bare å handle i vei da!
Der var jeg nok litt kjapp i trekkeren for jeg hadde glemt koden min, den gamle jeg har hatt i noen år.
Så der var jeg like langt. Jeg var da eier av ett sperret bankkort og ett nytt uten kode, selv om det var min gamle kode, og en hjerne som ikke fungerte.
Da jeg snakket med min mann på tlf for å spørre om han husket min gamle kode, kom han med ett par forslag som jeg med en gang forkastet som «helt på jordet»!
Men etter å ha tenkt litt så fant jeg ut at, jo, ja, det ene forslaget var kanskje ikke så dumt allikevel. Kanskej det var akkurat det det var?
Jeg reiste til en minibank og prøvde meg med det noe idiotiske forslaget til kode, som kanskje og bare kanskje kunne stemme.
Det gjorde det. Jah.
Så var fruen på frifot med visakortet sitt igjen. For en følelse dere! Juhu.
Her skulle det handles. Og det gjorde jeg. Flere julegaver ble handlet inn. Jeg reiste så til nærbutikken for å handle inn mat. Da jeg skulle betale skjedde det noe merkelig. Mitt splitter nye visakort, ubrukt frem til denne dag var borte!
Jeg har ett par store hull i kåpelommen ( nesten ny, men dårlig søm, (ser ikke ut som en uteligger)) som jeg kanskje tenkte var synderen. Jeg stakk hånden langt ned og enda lenger, men neida,borte.
Jah, søkk borte, og jeg har tre bæreposer med mat som jeg ikke har penger til.
Jeg satte dem fra meg bak kassen og gikk til bilen for å lete etter kortet mitt. Ikke der heller. Jeg begynner å bli svært sliten nå. Er jo ikke akkurat frisk i kroppen og det begynte å kjennes. Kroppsalarmen ba om hvile. Noe jeg ikke kunne innfri der og da.
Så, jeg ringte min mor og spurte om hun kunne komme med penger til meg.
Jeg gikk inn igjen og fortalte det, da sa den snille butikkdamen at jeg kunne bare ta med varene. Hun stolte på meg, og mannen min kunne bare betale varene etter jobb. Fornøyd tross alt ringte jeg min mor og sa at varene hadde jeg fått med hjem og vi kunne betale senere i dag.
Så var det rett hjem i seng og hvile.
————–
2 timer senere ringer de i fra banken og kan fortelle at mitt kort var mistet på en parkeringsplass og at en snill dame hadde levert det til banken.
Jeg ble selfølgelig svært lettet, men der og da var jeg fortsatt så utmattet at jeg ble liggende og valgte å hente det dagen etterpå.
Da jeg skulle sove den kvelden kom jeg på at jeg hadde glemt å betale butikken for varene! Er det mulig! Der hadde damen bak kassen stolt på at jeg kom tilbake med penger og hun hadde nå manko i kassen. Takket være meg. Så ussel jeg følte meg.
—————
Neste dag:
Jeg har hvilt og reiser glad og fornøyd til banken og henter kortet. Der er de usikre på om det er meg da jeg nå har lyst langt hår med lugg og på bildet mørkt hør, dratt unna ansiktet.
Men til slutt får jeg det med meg ut.
Jeg reiser så til felleskjøpet som ligger ett lite stykke unna for å kjøpe fòr til mine dyr, som er to kaniner og to katter.
Det gikk supert det. Fornøyd over hvor mye jeg klarer å få til tross for at jeg har vært så syk og fortsatt er ganske syk, smiler jeg og setter meg i bilen for å starte opp. Og bilen startet, men servoen virket ikke og det lyste i displayet i dashbordet. Bilen ladet ikke.
Jeg er riktig nok i bedre form, men ikke så frisk at jeg kan være borte i fra hvilestillingen i senga mi over lang tid. Så der stod jeg ett stykke unna heimen min midt på vinteren med to barn i baksetet. Jeg ringte en venninne som kunne komme og hente oss. Mens jeg ventet kikket jeg ned i motorrommet og fikk sett at viftereima mi hang og slang som en fille der nede. Den var viklet inn over flere drev, men jeg fikk fiklet den løs.
Da min venninde kom spurte jeg om hun kunne kjøre meg innom nærbutikken så jeg kunne får betalt for mine skyldner.
Inne på butikken satt sjefen og han var ikke blid for at hans ansatte hadde sluppet ut varer som ikke var betalt for. Jeg beklaget og måtte skrive under på en kvittering på at jeg nå hadde betalt.
Jeg tok i mot kulepennen og det var da jeg så det. Hendene mine var blitt ganske svarte av olje. Så der stod jeg da som en uteligger med oljete hender og skrev under på kvitteringen på varene jeg hadde «unnlatt» å betale dagen før.
———-
Neste dag:
Jeg håper det blir lenge til neste uheldige øyeblikk. Og det skal sies at jeg husker mer og mer. Jeg var atskillig mer hjernedød for ett år siden. Så hukommelsen kommer seg sammen med tilfriskningen av resten av kroppen. Selv om det kanskje ikke ser slik ut hver dag 😉 Det går fremover!
Altså; det er ikke meningen å le, men dette er veldig godt gjennkjennelig! Noen ganger er det lett å tro at en har entret ett våkent koma. 😉
Det var veldig godt og artig skrevet, og jeg håper det for din skyld at det blir en stund til neste Murphy’s lov.
Det må være kvota for denne vinteren, Tordenlill.
Og takk for at du lar oss få le av det også, håper du ler med.
Hehe, jeg ler med….innimellom;-)
Takk for kommentarer.
Ja sånn kan det gå 🙂 Veldig morro å lese, men forstår at det ikke var like morro for deg som opplevde det!
Du skriver forresten at du holder på å bli bedre, har du gått slikt «lighning» kurs, eller er det andre faktorer som gjør at du begynner å bli frisk?
Hilsen nysgjerrig Vivi
Går det an?
Stakkar, tror jeg hadde gjemt meg langt under dyna etter en sånn dag.
Huff, da! Er det mulig??? O_O Slik dager tar jeg som tegn fra gudene på at jeg bør holde meg inne. Og se en film. Og spise sjokolade og drikke brus.
Stakkar! Satse på du nu har hatt nok ulykke fremover for en stund! Ler litt men syns litt synd i du også 🙂
Jaaa, stakkars meg *nikker*
Neida, det går så bra så. Kan ikek klage jeg som kan være opp fra senga. Da får en ta med seg at hodet ikke er helt med enda.
Vivi: Jeg har ikke tatt LP, men har hatt en jevn stigning i formen det siste året. Det går svært sakte, men det går fremover.
Hva som gjør at jeg har blitt bedre er nok fordi jeg har vært flink til å aktivitetsavpasse. Sjeldent eller aldri overgå mine egne grenser. Hviler mye og presser meg ikke.
Det har gitt resultater, heldigvis. For der jeg var var ikke noe blivende sted. Det var grusomt 24 timer i døgnet. Aldri oppe og var innesperret i ett soverom der jeg måtte leve i mørket og kun med hviske-stemmer.
Dette var da voldsomme greier. Du kan jo ikke være så glemsom siden du husker alt dette. 🙂
Jeg må nok også innrømme at jeg også lo, men føler nok mest med deg. Livet kan være ganske så håpløst når det snur vrangsida ut. Flott at du klarte å skape en levende, fengende og god historie. Jeg lot meg virkelig rive med.
Som regel setter andres blogger i gang intens tankevirksomhet hos meg, og jeg har lyst til å fortelle deg hva som dukket opp aller først nå. Jo, det minnet meg hva mannen min og jeg sa til hverandre av og til når noe eller alt gikk på tverke: En gang, kanskje om noen år kommer vi til å le av dette. 🙂
Takk for kommentar, Grethe.
Jeg ler allerede litt av det jeg. Jeg har det jo tross alt bra 🙂
Det er en forferdelig sykdom slik jeg forstår det. Vi var fryktelig redde for at jeg også hadde «fått» ME, for noen måneder siden. Jeg har vært mye dårlig etter fødselen i juli 2007, og det endte opp med kyssesyken og masse annet tull. Jeg var i perioder helt gåen, og ble ikke bedre, men heldigvis viste det seg å være noe galt med leveren min (vet ikke hva enda). I følge legen har «katten ni liv, og leveren en million» – Så det lover jo godt – og jeg er iallefall glad det ikke er ME.
Derfor er det veldig godt å høre at du er på bedringens vei 🙂
Uff, så vondt å gå rundt å ikke vite hva det er med en. Ofte har de med ME forhøyede leververdier. Jeg har det også. Er leveren i orden nå eller sliter du enda?
Mest imponert over at du orket å skrive ned hele greia i etterkant, gå gjennom hele greia i detalj på nytt:-)!
Har fortsatt forhøyede verdier, og går til utredning på sykehuset. Venter på innkallelse til biopsi. Vet du hvilke blodprøver som angår leveren, som er for høye hos deg, og hva verdien ligger på?
Har ikke (så vidt jeg vet) blitt testet for ME, men så har jeg ikke kontroll på alle blodprøvene de tar av meg heller da 😮