Jeg nærmer meg mer og mer de «andre». De som driver Norge.
Arbeidernene, festløvene, bakstekjerringene, rikingene, de eldre,treningsnarkomanene, humoristene, naboene, vennene, det store offentlige allrom.
De har vært der ute hele tiden. Livet har gått sin gang. Alle kjemper og lever hvert sitt liv.
De henger i stroppen og driver Norge videre.
På den andre siden har jeg vært. Bak den kraftige skilleveggen som ikke slipper inn lys lyd eller sanseinntrykk.
Jeg har levd der så lenge at det ble mitt liv. Jeg var redd for å måtte ligge i min seng i mørket i årevis, men slo meg allikevel til ro med min skjebne.
Jeg hadde ikke noe valg. Slaget var tapt. Jeg innså at om jeg skulle bli bedre så kunne jeg ikke stritte i mot. Jeg måtte finne gleder der jeg var.
Jeg har aldri tenkt «hvorfor meg» , men «selfølgelig kunne det skje meg»!
Det ble meg, og det kunne ha hendt meg verre ting. Jeg kunne hatt en sykdom med større dødelighet. Det er heldigvis ikke mange som dør av ME, selv om det finnes noen.
Jeg levde mitt liv i mørket, i stillheten. Jeg som er svært utadvendt og sosial, var nå ikke i stand til å tenke en klar tanke som handlet om noe annet enn nuet.
Mitt sosiale liv ble internett. Jeg møtte likesinnede og jeg var ikke lenger alene. Vi var flere, og det ble med det lettere å bære en så tung sykdom.
For meg gjaldt det å overleve hver dag, time og minutt. Men jeg har aldri vurdert å gi opp.
Så skjer det, etter 2 år. Jeg kan gå i trapper, gå små turer på 400-500 meter, høre på musikk igjen, le høyt, snakke med naboer og venner og til og med avlegge små besøk.
Det er nå ett halvt år siden jeg stod opp fra de «døde» og det går stadig fremover.
I går opplevde jeg noe jeg ikke trodde skulle skje.
Jeg har møtt en nettvenn med ME som har vært svært syk. Sykere enn meg. Sykere enn det som er mulig å forestille seg.
Vi møttes ikke på ett sykehus eller i ett stille rom. Nei, vi møttes på en kafè. Det var høy musikk og masse folk der. Hva kan en ellers vente seg 3.dag jul på en pub/kafè klokka 21.30.
Jeg er spent. Har ikke før i det senere klart å høre at flere snakker samtidig og ikke før den siste tiden kunne nyte å høre på musikk uten at det oppleves som bråkete.
På en pub finnes både summende lyder og tildels høy musikk.
Jeg kikker meg storøyd rundt i gatene på vei dit. Det er så mye folk! Fest kledde folk i tynne strømpebukser og glatte sko. Så mange mennesker som samles, ferdig pyntet med sitt beste smil.
Jeg møter nå på denne måten flere av menneskene på den andre siden.
Jeg hadde glemt disse menneskene, som selfølgelig er vanlige mennesker, men som i kveld er fest- mennesker.
De svirrer rudnt meg ubekymret. Det er så mange av de! Jeg har ikke sett så mange folk på en gang på mange år.
Jeg kommer som fra en annen planet. Som en som har bodd på gamlehjem i flere år og plutselig blir satt ut på en pub.
Synes det på meg?
Jeg har opplevd så mye.
Jeg har blitt en god del alvorligere. Jeg ler ikke så fort som før eller forteller ikke så mange morsomheter.
Jeg har blitt mer tenkende tror jeg. Jeg synes fortsatt at jeg ofte har de beste samtalene på nett. De litt dypere samtaler der en går inn i selve systemet «seg selv» og snakker uten maske.
Jeg har blitt en roligere person som trives godt i mitt eget selskap. Før var en en svært sosial person som stadig vekk hadde ting på gang.
Mulig jeg blir slik igjen om jeg blir i enda bedre form. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva fremtiden min vil bringe i det hele tatt. Ikke om jeg kommer i jobb igjen eller hvor mye energi jeg kommer til å få igjen.
Jeg opplever nå stadig flere nye arenaer, arenaer jeg før ferdes ofte i. Arenaer jeg ikke nødvendigvis har savnet, men som jeg nå trer inn igjen i. I små skritt.
Som å kunne gå ut på byen en liten stund og gjøre noe så ubegripelig som å treffe en nettvenn jeg aldri trodde jeg noen gang kunne møte fordi vi var så syke begge to.
At vi var blitt så friske begge at det gikk bør gir håp for mange som er sengeliggende med ME. Det kan finnes en vei ut.
Jeg takker ærbødigst til livet som gir meg så mange gode opplevelser. Som får meg til å tenke, glede meg, fundere, snakke, ha samspill med andre mennesker og oppleve naturen.
Tordenlills verden 
Dette var god lesing nå før jeg skal legge meg. Undrenes tid er nok ikke forbi. Jeg kjenner en fred og god varme sprer seg inne i meg. Samtidig tenker jeg at det er rart å føle et likt stort fellesskap med et menneske jeg ikke vet hvem er. Bloggeverdenen er rar på denne måten.
Jeg har lyst til å takke deg Tordenlill nå på tampen av året. Takk for at du fant meg da jeg var ny og lenket til meg. Takk for mange gode og tankevekkende poster. Jeg tror jeg har kommet meg gjennom det meste av det du har skrevet. Lykke til videre både med å bli friskere , malinga og skrivinga di. Måtte 2009 bli et godt år for oss og mange med oss.
God natt fra Grethe
Du skiver på en måte slik at det danner seg en film i hodet mitt. Jeg ser deg der du går ute i den pulserende kvelden, ser deg se deg forundret rundt…
men du har funnet en ro høres det ut til, du trenger ikke være med på karusellen selv om du blir friskere.
Sykdommen kunne du nok vært forruten, men erfaringene er viktige byggesteiner å ta med seg videre.
Jeg har opplevd (og delvis opplever) en del av det samme i mye mindre grad.
Men det er sterk lesing, tenk å være så langt nede, så oppleve sakte men sikkert å komme tilbake til en verden som ikke har stått stille, tvert om.
Ta vare på deg selv, på de nære ting, gled deg over alle små steg.
Ønsker deg alt godt for det nye året.
Så ufattelig godt å lese! Jeg er glad du og nettvennen din har blitt så bra at dere kan møtes ute «i livet». Og ja, det er en rar følelse å se andre mennesker bare leve helt normalt uten at de tenker over det en gang.
Jeg har også blitt gradvis bedre de siste par årene, mer stabil og tåler mer. Men har stadig problemer med høy musikk og mye støy. Mange som snakker på en gang, da greier jeg ikke følge noen av dem.
Uansett er det deilig å tåle turer ut og møte folk, være sosial og kunne le av ingenting. Jeg er glad du får oppleve dette igjen!
Godt nyttår, Tordenlill! 🙂
Så godt å lese at du har det bedre:) Ja, det er bare å nyte det:) Og det er håp for alle! Herlig at du fikk møte nettvennen din også som har vert så syk.
Har fått et lite innblikk i verden der ute jeg også i høst, om ikke så mye som deg da men litt i allefall. Så var det tilbake igjen dessverre, men tar trappa igjen..selv om det er slitsomt og tar tid. Det er så utrolig deilig følelse å greie det en ikke har greid før. Bare å kunne sitte litt oppe, sitte utenfor å se på livet 🙂
Ha en fortsatt fin romjul Tordenlill, og ønsker deg alt godt i det nye året:)
Klem
Håper du fikk noen fine utfukter i høst som du kan leve litt på. Kanskje du til våren er blitt bedre igjen og kan nyte sommeren mer enn du gjorde i fjor!
Det gjør så godt å lese dette! Selv om jeg ikke har vært så syk eller så lenge syk som deg, aner jeg litt om hvordan det er å bli satt på siden av seg selv. Kjenner igjen mye av det du skriver. Jeg syns du er sterk og flink som klarer å reflektere så godt over det du har vært gjennom og ta med deg erfaringene videre på en god måte. Alltid godt å lese bloggen din, tordenlill! Håper du får flere slike gode opplevelser som denne kafeturen 🙂 Godt nyttår til deg! 🙂
Det er så herlig å lese disse innleggene dine, Tordenlill! Jeg er helt sikker på at de gir håp til mange og varmer hjertet til enda flere. Kanskje kan det bli en tur til Bergen en gang? Nyte reker, rundstykker og jordbær på Bryggen i sommersolen? Det ser jeg isåfall fram til! 🙂
ME – med eller uten kvikksølv?
http://www.vgb.no/19679/perma/397629
Rar følelse å lese innlegget ditt, det er som om jeg kunne ha skrevet det selv. Jeg føler _mye_ av det samme!
Spesielt det med at man nesten føler seg litt «fremmed» i verden etter å ha vært isolert en stund, enda det er snakk om mye kortere tid for meg. Det er en rar følelse, og ja man er jo endret på et vis. Jeg prøvde å tenke på om det er bra eller dårlig, men det kan ikke evalueres for det _er_ bare sånn, men jeg vil likevel tro at det i det store og hele er en bra ting å komme videre med de erfaringene man har.
Måtte 2009 bli et år for deg der formen bare stiger ytterligere og der opplevelsene blir mange og givende!!
Tusen takk for at du delte dette med oss. Vi trenger sårt noen gledens historier. Ønsker deg og din venn lykke til videre. *klem*
Oi, dette var et fint innlegg. Jeg er glad du er såpass mye bedre, og at kurven fortsetter å stige:) Så kan du leve uten begrensinger pga sykdom. Ingen fortjener det.
Livet er ikke bare enkelt, og noen får det verre enn andre. Jeg tror man vokser litt likevel, og jeg tror det er fint. Man blir kanskje mer bevisst på hvem man ønsker å være? Uansett håper jeg 2009 blir ENDA bedre, godt nytt år 😀
Tante Grønn: Tusen takkf or fine ord. Tar dem med meg videre 🙂
Valkyrania: Bergen, reker og vin hadde vel vært noe, ja! Kansje vi får til en gang. Det høres fryktelig koselig ut 🙂
Tor: Takk for link.
SC:
Så godt å høre at det går oppover med deg også. En dag, vettu.da… 😉
Hege: Så bra at det kan glede. JEg vet selv hvor glad jeg var for små historier der det var femgang hos de som hadde vært syke lenge. Det varmer og gir håp.
Meter’n: Jeg tor også at man vokser på det. Og som du sier, en blir kanskje mer bevisst på hvem man er og hva man ønkser å være.
Takk for kommenatrer alle sammen 🙂
[…] må selv velge våre dimensjoner,” skrev Pegasus da hun trakk tarotkort til meg. Tordenlill beskriver gledene over å gjøre ting man ikke klarte før. Jeg syns det er vanskelig å være i […]
😀
[…] ..og så må du stikke innom Tordenlill og lese “Undrenes tid er ikke over”. […]