Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2009

Vi lever for godt- Storeulvsymptomet

bla-fjell

Uansett hvordan vi hvordan vi vir og vrenger på det. Vi har det for godt i dagens samfunn.

Vi blir en gjeng klagende, hysteriske, ulykkelige, merkelige vesener av å leve i denne overfloden.

Vi vet ikke lenger å takke nok, ta vare på det vi har, lete etter det positive, jobbe for å stå sammen, ta vare på hevrandre.

Vi driver med i en luksusdøs som vil ingen ende ta.

Vi får alt vi trenger opp i hendene, det skjer så lite negative ting i vår øverste krok av verden at vi nesten sovner og derfor ofte finner på egne spennende hverdager ved å gjøre ting som er litt på kanten eller galt i vår søken etter å  finne på ting som skal gi livet mer innhold.

Vi trenger ikke ta vare på hverandre som før, vi har jo ordninger i staten som tar seg av oss når vi blir gamle eller syke og Tv som kan sosialisere oss.

Vi er så fri at nesten ingenting er umulig.Vi kan bli det vi vil bare vi vil det nok. En trenger ikke å ha rike foreldre for å bli lege eller advokat lenger. Det finnes ordninger som gjør at vi stiller likt. Vi er generasjonen med alle muligheter, men allikevel er vi mer ensomme,  agressive og kjemper for flere rettigheter for seg selv.

Vi har mulighet til selvrealisering på mange  måter, og folk tar lar seg friste og realiserer seg selv på de utroligste og billigste måter, både via TV og data. Her kan alle få sin egen arena og stille sin egen tørst etter å hevde seg eller vise seg.

På nett er kan vi jo i tillegg  gjøre oss til skjulte aktører og kan derfor  tillate oss mer en det vi normalt ville gjort ansikt til ansikt.

Vi ønsker å bli sett mer enn før og egoet bare vokser. Selvtilliten blir lavere og vi opplever ting fortere urettferdig.

Jeg kom over denne artikkelen, skrevet av Thomas Hylland Eriksen,  som jeg synes er svært godt skrevet og med så mange gode poeng, om ikke nye, så ihvertfall verdt å tenke over en gang til.

http://folk.uio.no/geirthe/Syndromet.html

Utdrag:

Hva er det vi mangler? La oss i første omgang foreslå et kort svar: Vi mangler et håp. For de fleste mennesker i den globale middelklassen er livet etter døden i beste fall en diffus forestilling. Knappheten er dessuten tilbakelagt, og lite tyder på at den kommer tilbake i vår levetid. Med et minimum av sikkerhetsforanstaltninger kan vi bevege oss trygt der vi måtte ønske i våre nære omgivelser, uten fare for angrep fra ville dyr eller røverbander. Blir vi syke, regner vi med å kunne bli friske igjen. I hele menneskehetens historie har kampen for tilværelsen vært det sentrale ledemotivet. Nå er det ikke slik lenger for oss privilegerte. Tilværelsen gir seg selv, den går knirkefritt på autopilot.

Diagnosen kan beskrives som storeulvsyndromet. Den glupske og alltid sultne Storeulv, som bor i skogen utenfor Andeby, har ett stort, overordnet prosjekt i livet. Han ønsker å fange, koke og spise tre lekre, rosa smågriser som bor en snau kilometer unna i samme skog. Derfor står han opp hver morgen og legger kløktige planer etter å ha inntatt en spartansk frokost (ofte havregrøt). Han pønsker ut originale forkledninger (en favoritt er gammel, giktsyk dame med stokk og grå krøller) og bygger avanserte grisefeller, tenker ut overlistingsmanøvre som en dreven sjakkspiller og legger seg med stor tålmodighet på lur der han vet grisene pleier å spasere forbi. Vanligvis ligger grisene ett skritt foran Storeulv (det vil si, den smarteste av dem gjør det) men ved ett tilfelle klarte han faktisk å fange de tre fete smågrisene, bunte dem sammen og plassere dem i gryta. Dette skjedde en gang på 1970-tallet. Kokevannet begynte å bli lunkent, det fløt oppskårne gulrøtter og løkskiver i det, og alt lå til rette for at grisene skulle ende sine dager som ulvemat. Da var det Lilleulv, altså ulvens snille og grisevennlige sønn, snudde seg mot sin far og stilte det tilsynelatende naive spørsmålet: «Men far, hva har du tenkt å gjøre i morgen, da?»

Ulven fikk hakeslepp da han hadde forstått spørsmålet. Hva i all verden skulle han gjøre i morgen? Han tenkte seg om et øyeblikk, og med bortvendt blikk slapp han grisene løs, noe han umiddelbart angret på at han hadde gjort, men da hadde de alt hoppet ut av vinduet og pilt av sted.

I et sjeldent glimt av selvinnsikt innså Storeulv at hele hans eksistensberettigelse hvilte på prosjektet om å fange, drepe, koke og til slutt spise de tre smågrisene. Uten grisene i mulighetshorisonten (eller «kikkerten», som det også kalles), hadde han ingen grunn til å stå opp om morgenen.

Vi er Storeulv dagen derpå. Forfatteren Erlend Loe har beskrevet sin egen generasjon som dem som ikke bygget landet. De som er født inn i den globale middelklassen når som helst etter annen verdenskrig, flyttet inn i et ferdig hus i god stand. Det eneste som gjenstod å gjøre for oss, bortsett fra litt flikking på en og annen avskallet vinduskarm, var å installere boblebad, stresslesstoler og kabel-tv. Det er mye som tilsier at vi trenger noen nye griser å jakte på.

Min oppfordring denne dagen er:

Ta vare på små ekte lykkelige stunder. Ikke oppkonstruerte stunder som er bygget på hat, hevn, grådighet eller falsk spenning.

Ikke gi den mørkeste delen av menneskesinnet mat til å blomstre opp.

Ha fred i det du gjør og  fei for sin egen dør først, før en feier andres.

Gå i sin egen kropp, kjenne etter om en lever ekte og rett i forhold til sine medmennesker og seg selv.

Read Full Post »