Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘tanker om mangt’ Category

En forvirrende tid.

Det er rim på bakken om morgenen. Det er grått og kaldt.

En kjenner at det er skikkelig høst og at det nærmer seg vinter. Den første snøen kan komme når som helst.

Noen små timer senere er det gyllen høst. Solen skinner og bladene som fortsatt har gode varme farger i seg gjør det hele til ett behagelig skue. Solen varmen på vinduene og vi trekker om om vi kan .

Jeg gjør ihvertfall det.

I dag spiste vi middag på terrassen igjen. Kanskje blir det siste gang? Men den var ihvertfall varm den solen som skinte ned på oss der vi koste oss med maten.

Kattene smøg seg  rundt på terrassen og la seg mysende ned og været opp i lufta og ett par fluer surret rolig rundt oss som bare for å pynte litt ekstra opp. Sommeren føltes ikke langt unna lenger. Det er fortsatt en liten forbindelse mellom oss og den.

Men dette var nok høstens siste middag på terrassen tror jeg.

Mot kvelden ble det igjen kaldt. Kulden trakk inn i huset og asken fra sommerens papirbrenning i peisen ble bært ut til fordel for bjørkeved og avispapir.

Vips så føltes det ut som en vinterkveld der tankene begynner å trekke seg mot jul. Ikke nødvendigvis julekvelden, men førjulstiden og ting og tang som skal ordnes.

 

Dette er virkelig en spaltet tid der sjelen trekkes mellom to årstider.

Advertisements

Read Full Post »

Diskriminerende med jentedo??

Fant denne artikkelen på NRK nyheter.

Skeiv ungdom mener at det er diskriminerende med jente og guttedoer.

De mener at de som bifile på den måten blir diskriminert.

Julia Loge fra Skeiv ungdom uttaler dette:

Toalett som ikkje er merka med anten jente- eller gutedo, og garderobar  som ikkje er merka med kjønnsdelte skilt vil gjera det enklare fordi ein då slepp å velja ein bås heile tida,

Det er tydeligvis noe jeg ikke skjønner her… Er ikke jenter som er bifile jenter? Er de ett eget kjønn?

Mulig jeg spør dumt her, men dette var nytt for meg.

Read Full Post »

Feire St.hans for enhver pris?

I morgen er det st.hans og jeg har gledet meg litt.

Det er en kveld med masse gode minner i fra barndommen og oppover. Og siden jeg er frisk nok til slike utflukter nå, så hadde det vært veldig koselig.

Samle familien og grille. Nyte sommerkvelden og vannet.

Ja, for det er stranda som teller St.hans. Det er der en får den rette midtsommerstemningen.

Ihvertfall før. Den tiden da det faktisk var vær som tilsa at en kunne sitte ute. Nå regner ofte denne dagen bort og det har kommet forslag om å flytte denne dagen til Olsok da det visstnok denne dagen er mere værsikker om en vil unngå regn.

Men st. hans er jo st.hans og kan ikke flyttes i hytt og pine. Det er det 23.juni det.

Så hva gjør en da, om det styrtregner altså. Hva er alternativer? Finnes det ett godtalternativ?

Å sitte inne i sin egen stue st.hans er definitivt IKKE ett alternativ som funker. Selv ikke om en lager picnik i sin egen stue. Det funker bare ikke. Ihvertfall ikke på ett stuegulv som heller burde blitt vasket enn å bli spist på.

Campingstoler og ett campingbord funker heller ikke midt i stua selv om døren står oppe ut. Det går da virkelig ikke an. Det blir bare for dumt.

Så hvordan feire denne dagen med regn?

Om det regner på østlandet i morgen og du selv sitter ute, griller, nyter solen og stemningen ved ett vann, så send noen varme tanker herover.

Ps. Burde ikke alle steder med respekt for seg selv bygge en slags storstue med tak for allmenheten ved nærmeste vann?

Read Full Post »

Natt

14184450img4184409.jpg

Det er sen kveld.

Kroppen er trett og vil sove.

Men den bevisste delen av hjernen vil være våken.

Vil ikke sove.

Vil ikke gi slipp.

Vil kjenne på denne dagen litt til.

Lete etter flere tanker.

Kjenne på stillheten som omgir kvelden.

Kjenne på følelsene.

Dvele ved dem.

Nyte at huset står stille.

Alt er ro.

Bare tankene som seiler rundt i sin egen fart.

Jeg holder på kvelden så lenge som mulig.

Vil ikke gi slipp.

Men fornuften tar til slutt overhånd.

Den samme fornuften som vi bruker når vi forklarer

våre barn at nå er dagen slutt.

De må sove.

Være uthvilt til neste dag.

Nå må mamma’en også ta til fornuft og sove.

Read Full Post »

Døden

Leste innlegget om døden som banket på skrevet av Tornerose. Synes det var godt skrevet. Mine tanker om døden er at det er en del av livet som vi aldri ønsker velkommen.

Det er noe som er uungåelig, men samtidig noe vi ikke snakker mye om. Det er så mange ubesvarte spørsmål Hva skjer på den andre siden? Hva mister vi? Hva mister de som sitter igjen?

Vi har i de fleste tilfeller ett helt liv å funderer på hva vi har i vente på den andre siden. Vi kan la tanken modne i oss og kanskje venne seg til det etter som årene går. Snakker de gamle mye sammen om døden? Eller er det ett ikke tema der som hos de unge? Opplever de dødsangst eller føler de at nå er tiden inne for å forlate denne verden. At de føler seg ferdige her på jorda. Det er sikkert forskjellig selvsagt, men alikevel, er det ett tema de helst unngår? Mitt yngste barn sa til meg:-Jeg vi ikke dø.-Nei, mitt barn, det skjønner jeg, men det er uansett lenge til. (Hva svarer en?) Det skjer ikke før du blir en gammel dame.

-Men, da må jeg først bli storesøster, så mamma, så dame, så gammal kjærring og da dør jeg! Men siden jeg ikke skal bli storesøster da blir jeg heller ikke mamma og gammel dame og da vil jeg ikke dø da?  Vil jeg vel, mamma? Døden er forvirrrende. Døden er skummel. Når en dør blir en revet vekk fra alt det kjente og kastet inn i noe helt ukjent. Hva finnes på den andre siden? Jeg tror jeg kommer til å være redd den dagen jeg vet at jeg kommer til å dø. Men kanskje er jeg mett av dage, som de sier. Eller kanskje vil jeg oppleve dødsangst? Hvordan oppleves døden for de som jobber med det. Tenker da på sykepleiere og leger. De som sitter og holder de gamle og syke i hånden dag etter dag.Begravelsesbyråer, hvordan er de ansattes hverdag der? Hvordan vil den tekniske verden påvirke  vår alderdom?

Vil vi sitte på gamlehjem med hver vår laptop og chatte, blogge, tilhøre forum som passer vår alder? Jeg tror det. Med skjelvende gamle hender trykker vi oss frem på laptopen. Jeg har ikke skrevet noe om de som brått blir revet bort i ung alder. Det være seg ulykker eller selvmord. De som ikke dør av alderdom. De stiller i en egen klasse over hvordan døden oppleves vil jeg tro. Min kjære bestemor har havnet på sykehjem. Min bestemor som har ordnet seg selv og vært stolt av det. Hun som bestandig har kledd seg pent og syklet stolt rundt med sin hatt. Det har vært hun som har vært den som besøker sine søsken og venner på sykehjem.Det har vært hun som har oppmuntret og kommet med kloke ord. Nå sitter hun der selv. Hun mistrives. Hun vil hjem, men er avhengig av hjelp til alt. Hun kan ikke reise hjem. Men hodet er friskt. Hun er forsatt den samme innvendig. Hun savner å legge ved på ovnen, savner å tørke av kjøkkenbenken, savner å vanne blomster. Hun drømer om det om natten. I drømmene lever hun fortsatt i sitt hus. Der kan hun fortsatt kikke ut gjennom vinduene og se på furuene på gårdplassen sin eller se på småfuglene som hun mater. På dagen er hun igjen på sykehjemmet. Nattens drøm forsvinner bort i den grelle virkelighet. Hun er fanget her. Hun som har elsket å være alene og stelle, deler nå rom med en annen dame som om natten leter i hennes saker og stjeler. Hun deler avdeling med de som har mistet seg selv og ikke vet hvor de er. Hun har mistet all frihet. Hun må se TV sammen med andre som sitter og snakker for seg selv. Hun må ha hjelp av pleiere til alt hun må.Rommet hennes er trekkfult. Hun plages med det fordi hun har gikt. Hun er fanget på en institusjon der ingen har tid…til henne. Hun føler seg forvirret og deprimert. Dette er hennes endestasjon. Her skal hun leve til livet ebber ut. Hun kunne ønske hun slapp fra livet den dagen hun ble lam på halve siden.

Hun er fanget i sin egen kropp og hennes liv er lagt i hendene på travle sykepleiere som kommer og går. Som spør henne: Må du virkelig på do nå igjen? Du var jo der for en time siden. Ja, hun må det. Beklageligvis.På natten ber de seg helst frabedt om å måtte hjelpe henne på do. Så da holder hun seg da, for å ikke være til bry.

Ja, jeg synes det er trist at det er sånn den siste endestasjonen er for gamle syke og ja, jeg gruer meg til den dagen jeg sitter der selv.

Read Full Post »