Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘minner’

Den hvite stenen

Glama skriver så bra om barndomsminnene sine. Jeg er imponert over alle detaljene hun husker.

Jeg skavtt da hun nevnte «Den vita stenen». En svensk film som jeg tror jeg så på kino. Eller om jeg så den på TV, jeg husker ikke.

Men jeg husker filmen meget godt! Om ikke akkurat hele innholdet så ihvertfall spenningen, fargene, stenen, stakittgjerdet, sommeren, følelsen og innlevelsen.

Dette er nok den beste barnefilmen jeg har sett. Like spennede som boka «Tom i villmarken»

Vet ikke hvorfor denne fasinerte meg slik. Men den gjorde såpass inntrykk at jeg husker den godt enda.

Kanskej fordi jeg kunne identifisere meg med rolleinnehaveren da vi sannsyligvis var på samme alder.

Kanskje jeg burde se den igjen? Jeg har tatt ett raskt søk for å se om den er mulig å få tak i. Fant den ikke.

Men ser at den har gått på TV i 1995 som serie.

Kanskje hadde jeg blitt skuffet om jeg så den igjen?

Jeg hadde en sten som var hvit, en sten som jeg fant rett etter at jeg så denne filmen. Den var nesten identisk.

Det er den mykeste stenen jeg har hatt. Om jeg hadde den i hånden så den ble varm, så ble den så myk som den mykeste barnehud.

Jeg hadde den med meg mye og jeg tror jeg til tider fant styrke i den stenen.

Jeg hadde den i mange år. Også som voksen fra sted til sted, men nå er det mange år siden jeg har sett den.

Savner den i grunn. Fordi den var så viktig for meg da. Ett skikkelig barndomsminne.


Hva handlet den om tro? Jeg tror den handlet om en pakt?

Spennede var den ihvertfall.

Her er det hvite stakittgjerdet. Har alltid ønsket meg ett slikt ett etter denne filmen, ubevisst, men vet det nå, det var her jeg så ett slikt gjerde som jeg har lagt merke til først.

Hele filmen var herlig sommerlig, med ett litt dust bilde.

Kanskje jeg bør se den igjen?

Den hvite stenen er fra 1973.
Regien er ved Göran Graffman.
Basert på en bok av
Gunnel Linde fra 1964

EDIT: Her kommer en liten smakebit:

http://www.youtube.com/watch?v=XSpKO3gCHlY&feature=related

Reklamer

Read Full Post »

Sommeren jeg fylte fem husker jeg ikke

Hvor mye vil en 5-åring huske av sin bursdag?

Jeg husker ikke kjempemye i fra min barndom, men en del.

5- årsdagen min husker jeg ikke.

Kanskje vil dagens barn huske mere ettersom vi filmer de og tar bilder i mye større grad en før?

Ved å se bildene jevnlig gjennom oppveksten så husker de mye mere kanskje?

Eller vil de kanskje bare tro de husker det så lenge de har sett bilder av det?

Ihvertfall, min 5 åring har hatt en minnesverdig bursdag i dag.

Om hun husker den i fremtiden eller ikke det vil vel kanskje bare tiden vise, men de gode minnene blir til tanker om en god barndom tror jeg ihvertfall.

12 barn har spist pølser, muffins, gelè, badet i basseng , hoppet på trampoline, hatt adjektivhistorie som stort sett omhandlet prump,fis, tiss og bæsj og lekt i tårnet i hagen, fisket godteripose gjennom vinduet og sittet i ring og åpnet pakker med flasketuten peker på prisippet. Den flasken peker på får gi sin pakke.

Min første bursdag som jeg husker er 7-årsdagen min. Da fikk jeg ett veldig fint smykke i gull. Gull som var smeltet om fra gammelt gull i fra foreldrene mine. Vi var på ferietur husker jeg akkurat på dagen min. Jeg var overveldet over gaven jeg fikk. Det er ett av mine kjæreste smykker den dag i dag.

Den neste er 10-årsdagen min som jeg husker godt av en eller annen grunn. Vi gikk/løp potetløp husker jeg med egg tror jeg og ikke potete, hehe. Og skje. Det gjalt å komme seg først frem uten å miste egget. Vi hadde også en slags dorulllek, der vi skulle surre hverandre fortest mulig inn som en mumie.

Så går det noen år igjen uten at jeg husker noen spesiell bursdag

Helt til jeg var ca 12-13 år. Det var virkelig varmt og vi fikk sykle på stranda og bade etter bursdagen min. Alene! Det var spennede:-)

Read Full Post »

Mitt første møte med bøker

dsc_4115s.jpg

Leser om Spill levende’s lesehest. Kunne kjenne meg så godt igjen mitt første møte med bøker. Min mor har lest mye for meg mine første barneår, helt til jeg kunne lese bøker selv. Jeg tipper jeg var 10-11 år da jeg leste min første bok «Tom i villmarken» skrevet av Ingvald Svinsaas .

Det handlet om en katt som skulle få bli med familien sin på seter-ferie. En dag i ferien ble mor brått syk og måtte på sykehuset. I oppstyret så ble Tom gjenglemt og ett søk etter katten senere på sommeren var fånyttes. Katten var borte.

Fortellingen i boka videre handler om hvordan Tom måtte klare seg alene i villmarken over vinteren.Han møtte farlige rovdyr og måtte lære seg å fange maten selv.Jeg levde meg langt inn i boken. Satt og lå meg fordervet. I timer kunne jeg sitte og lese. Jeg husker jeg var litt forundret selv over at det i det hele tatt gikk an å bli så fengslet over en bok. Jeg ble susete og fjern i hodet, men klarte allikevel ikke å legge i fra meg boka. Familien til Tom og kanskje aller mest minstegutten i familen sørget over Tom. De syntes så forferdelig synd på ham og kunne ikke tro at han kunne overleve denne vinteren.På våren reiste famlien opp til seteren igjen for å se etter Tom. De fant utrolig nok Tom i live, men han hadde nå blitt en villkatt som var redd mennesker. Tynn og sky var han blitt og en lang tilvenningsprossess var i gang. Det hele endte nok lykkelig.

Tom ble nok tam igjen, selv om jeg faktisk ikke husker det i detalj. Dette er lenge siden, må vite 😉 Men dette var min første forelskelse i en bok. Senere fulgte mange. I tenårene så spilte jeg ofte musikk når jeg leste, så mye av den musikken jeg hører datert 80 tallet-tidlig 90- tallet gir meg kraftige assosiasjoner til bøker jeg har lest. Som f.eks Prince gir meg minner om «Røtter».Røtter og Prince ble inntatt samtidig, hehe.Til tider, før jeg fikk små barn, så har jeg levd meg så inn i bøker at virkleigheten utenfor virker fjern. Har gått på butikken og syntes jeg har gjenkjent personer i bøker eller ikke vært overrasket om jeg hadde truffet på noen av hovedpersonene.

Om jeg holdt på å bli gal? Hehe, det var heldigvis bare forbigående. Etter noen timer uten boka så slapp det :- ) Det å lese å kunne fjerne seg i fra virkelighten og inn ien annen er en meget behagelig reise eller kanskje kalle det friminutt i fra ens eget liv. Lage sine egne bilder av det som blir skildret og la seg rive med. Det er det jeg elsker med bøker. Jeg er mektig imponert over de som klarer å skrive en hel bok. Lage en, sette sammen personligheter, flette hendinger sammen, bygge det opp, lage flyt, få det til å henge sammen, beholde samme skrivestilen og lage en verdig slutt.For meg er det helt ubegripelig, men jeg er veldig takknemlog for de som har den evnen.

Read Full Post »