Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Myalgisk Encefalopati’

Fikk nytt bankkort i postkassen min for en en stund siden. Noen dager før hadde jeg fått koden i posten. Den var nå forsvunnet. Ikke å finne igjen på noen logiske plasser.
Da stod jeg altså med nytt kort, men ingen ny kode.
Så fant jeg igjen det gamle bankkortet jeg trodde jeg hadde mistet,og som er sperret.

 Jeg pleier ikke å ta det så dramatisk disse kort-turbulent-tidene som skjer stadig vekk, men nå syntes jeg det egetlig var nok. Særlig da jeg skulle ringe banken og be dem om sende meg ny kode. Da var kortet vekk igjen.
Turde ikke ringe banken og be om ett nytt siden det ikke er fryktelig lenge siden det forrige ble borte heller.

Jeg fant det igjen noen dager senere i gulvet bak i bilen. I den fortsatt uåpnede konvolutten. Den var blitt møkkete og våt. Hvordan den hadde havnet der er mer enn jeg kan forstå.
Nå som kortet var på plass igjen var det på tide og be om ny kode, noe jeg faktisk gjorde. Det gikk tre uker og ingen kode kom i posten. Jeg ringte banken og det var faktisk de som hadde glemt å bestille sa den hyggelige damen som også sa til meg at jeg hadde ikke får noen ny kode, da jeg bare hadde fornyet mitt gamle.
Og det sier du nå, tenkte jeg.
Da er det jo bare å handle i vei da!
Der var jeg nok litt kjapp i trekkeren for jeg hadde glemt koden min, den gamle jeg har hatt i noen år.
Så der var jeg like langt. Jeg var da eier av ett sperret bankkort og ett nytt uten kode, selv om det var min gamle kode, og en hjerne som ikke fungerte.

Da jeg snakket med min mann på tlf for å spørre om han husket min gamle kode, kom han med ett par forslag som jeg med en gang forkastet som «helt på jordet»!
Men etter å ha tenkt litt så fant jeg ut at, jo, ja, det ene forslaget var kanskje ikke så dumt allikevel. Kanskej det var akkurat det det var?

Jeg reiste til en minibank og prøvde meg med det noe idiotiske forslaget til kode, som kanskje og bare kanskje kunne stemme.
Det gjorde det. Jah.

Så var fruen på frifot med visakortet sitt igjen. For en følelse dere! Juhu.
Her skulle det handles. Og det gjorde jeg. Flere julegaver ble handlet inn. Jeg reiste så til nærbutikken for å handle inn mat. Da jeg skulle betale skjedde det noe merkelig. Mitt splitter nye visakort, ubrukt frem til denne dag var borte!
Jeg har ett par store hull i kåpelommen ( nesten ny, men dårlig søm, (ser ikke ut som en uteligger)) som jeg kanskje tenkte var synderen. Jeg stakk hånden langt ned og enda lenger, men neida,borte.
Jah, søkk borte, og jeg har tre bæreposer med mat som jeg ikke har penger til.

Jeg satte dem fra meg bak kassen og gikk til bilen for å lete etter kortet mitt. Ikke der heller. Jeg begynner å bli svært sliten nå. Er jo ikke akkurat frisk i kroppen og det begynte å kjennes. Kroppsalarmen ba om hvile. Noe jeg ikke kunne innfri der og da.

Så, jeg ringte min mor og spurte om hun kunne komme med penger til meg.
Jeg gikk inn igjen og fortalte det, da sa den snille butikkdamen at jeg kunne bare ta med varene. Hun stolte på meg, og mannen min kunne bare betale varene etter jobb. Fornøyd tross alt ringte jeg min mor og sa at varene hadde jeg fått med hjem og vi kunne betale senere i dag.

Så var det rett hjem i seng og hvile.

————–

2 timer senere ringer de i fra banken og kan fortelle at mitt kort var mistet på en parkeringsplass og at en snill dame hadde levert det til banken.

Jeg ble selfølgelig svært lettet, men der og da var jeg fortsatt så utmattet at jeg ble liggende og valgte å hente det dagen etterpå.

Da jeg skulle sove den kvelden kom jeg på at jeg hadde glemt å betale butikken for varene! Er det mulig! Der hadde damen bak kassen stolt på at jeg kom tilbake med penger og hun hadde nå manko i kassen. Takket være meg. Så ussel jeg følte meg.

—————

Neste dag:

Jeg har hvilt og reiser glad og fornøyd til banken og henter kortet. Der er de usikre på om det er meg da jeg nå har lyst langt hår med lugg og på bildet mørkt hør, dratt unna ansiktet.

Men til slutt får jeg det med meg ut.

Jeg reiser så til felleskjøpet som ligger ett lite stykke unna for å kjøpe fòr til mine dyr, som er to kaniner og to katter.

Det gikk supert det. Fornøyd over hvor mye jeg klarer å få til tross for at jeg har vært så syk og fortsatt er ganske syk, smiler jeg og setter meg i bilen for å starte opp. Og bilen startet, men servoen virket ikke og det lyste i displayet i dashbordet. Bilen ladet ikke.

Jeg er riktig nok i bedre form, men ikke så frisk at jeg kan være borte i fra hvilestillingen i senga mi over lang tid. Så der stod jeg ett stykke unna heimen min midt på vinteren med to barn i baksetet. Jeg ringte en venninne som kunne komme og hente oss. Mens jeg ventet kikket jeg ned i motorrommet og fikk sett at viftereima mi hang og slang som en fille der nede. Den var viklet inn over flere drev, men jeg fikk fiklet den løs.

Da min venninde kom spurte jeg om hun kunne kjøre meg innom nærbutikken så jeg kunne får betalt for  mine skyldner.

Inne på butikken satt sjefen og han var ikke blid for at hans ansatte hadde sluppet ut varer som ikke  var betalt for. Jeg beklaget og måtte skrive under på en kvittering på at jeg nå hadde betalt.

Jeg tok i mot  kulepennen og det var da jeg så det. Hendene mine var blitt ganske svarte av olje. Så der stod jeg da som en uteligger med oljete hender og skrev under på kvitteringen på varene jeg hadde «unnlatt» å betale dagen før.

———-

Neste dag:

falkenhjelp2

Jeg håper det blir lenge til neste uheldige øyeblikk. Og det skal sies at jeg husker mer og mer. Jeg var atskillig mer hjernedød for ett år siden. Så hukommelsen kommer seg sammen med tilfriskningen av resten av kroppen. Selv om det kanskje ikke ser slik ut hver dag 😉 Det går fremover!

Reklamer

Read Full Post »

Oppvask og P2

Vi har oppvaskmaskin, selfølgelig så har vi det!

Den har ruslet og gått minst en gang om dagen i 9 år. (Er det mulig det da? Har jo akkurat kjøpt den jo?)

Jeg har også levd noen år uten oppvaskmaskin og vet hvor tidsbesparende det er med den.

Alikevel… jeg har de siste dagene vasket opp for hånd.

Jeg har vasket kjøkkenbenket nøye og tørket over med tørt hånkle.

Satt vasken pent opp med ett smårutet kjøkkenhåndkle over eller tørket det skinnende rent.

Jeg har en liten radio på kjøkkenet som ikke har vært i bruk på 2 år.

Fordi den bråker.

Nå bråker den ikke mere. Den er faktisk rolig og ganske hyggelig.

Jeg vasker opp og hører på P2. Jeg har det fint.

Det er fint å høre at noen prater til meg om hyggelig stoff. Ja, jeg blir i veldig godt humør.

Jeg vet at Wich Witch hadde ny premiere i Oslo satt opp av det Norske teater med mye nytt, at det nå er en musical mere enn en opera. (Kunne tenkt meg å se det.

At de nå har fjernet de pompøse kjoler og erstattet de med hvite klær og kulissene er ett bibliotek.

Jeg har hørt på «Verdt å vite» og hørt at nyere forskning viser at cellene kan forandres helt ned på gen-nivå avhengig av maten vi spiser.

At hele 500 forkjellige gener forandrer karakter avhengig av om vi spiser sunt eller ikke. På tide og spise litt sunnere kanskje?

Men tilbake til oppvasken. Jeg vasker nå opp slik som min mormor gjorde. Hun plasket ikke med vannet og stresset med vasken. Hun gjorde jobben møysommelig. Hun bruktr klut eller skrubb. Aldri børste.

Hun hadde rolige bevegelser og satte pris på hver kopp eller kar som ble skikkelig rent. Det var terapi bare å se hun vaske opp.

I dag stod jeg slik selv.

Om jeg kommer til å forsette med dette? Neppe.

Men synes det er herlig nå. Fint å kunne klare å gjøre kjøkken-tjenesten selv igjen.

Og jeg har god tid og jeg liker det.

Read Full Post »

Jeg har ligget i timer , dager , måneder, år…

Jeg har filosofert, tenk og fundert..

Min kropp har stått på vent…

Mitt hodet har vært uten åndelig føde…

————–

Jeg har taklet det.

Det har gått greit.

For jeg har ikke tenkt.

Jeg har ikke kunnet tenkt.

———–

Mine dager har jeg måttet tåle.

Om jeg skulle klage, hadde jeg blitt verre.

————

Jeg har ett behov for å være kreativ.

Jeg har ett behov for å utforske mitt indre.

Jeg har ett behov for å være i samspill med andre voksen.

Jeg har ett behov for å utvikle meg.

Jeg har ett behov for å lære.

————

Men alt har stått på vent.

På pause.

En pause som ikke kan settes i gang igjen av meg.

———

Etter to år løsnet det.

Jeg kan gå inne i huset så mye jeg vil.

Jeg kan gå opp trapper uten å bruke hendene.

Jeg kan lage middag hver dag.

——————–

Men i dag har jeg opplevd noe av det største.

Jeg har vært på kurs.

Ett malekurs som varte i nesten 4 timer.

I ett fantastisk kulturlokale, med bare kreative sjeler,

kreativt interiør,

kreative ideèr og glød.

—————

Vi hadde først en time med teori,

så skulle vi legge oss ned å nullstille oss.

Der på gulvet med gode puter under hodene våre og lykter rundt oss,

ble denne sangen satt på:

Jeg ble så grepet der jeg lå.

Jeg kunne ikke tro det,

at det var meg som var så heldig,

at det var jeg som lå der.

Tårene rant stille.

Det føltes så stort.

At jeg var blitt så frisk at jeg kunne ta imot av andre.

At jeg hadde mulighet til å lære igjen.

At jeg kunne være sett sted å gjøre det jeg liker best;

å utvikle meg kreativt sammen med andre mennesker.

Jeg følte meg så hel og så frisk.

——————–

For første gang så tror jeg virkelig at det er håp.

At det er håp for å kunne komme ut av denne sykdommen,

på ett vis.

Om ikke som helt 100% frisk, men frisk nok til å lære.

Til å være kreativ.

Til å fungere i en gruppe.

—————–

Etter å ha slappet av til denne sangen ,

så skulle vi se for oss at vi hadde det veldig bra,

at vi gjorde noe vi likte,

Det var ikke vanskelig å finne,

for jeg var der jeg vile være.

Jeg gjorde det som jeg likte best.

Jeg var i en krativ gruppe,

og skulle få undervisning i å male.

Lucky me 🙂

————–

Jeg har vært utslitt etter dette,

men jeg har ett fint bilde stående på stua,

som er mitt, malt av meg:-)

Read Full Post »

jernbanespor.jpg

Jeg kjente at dagene mine ble tyngre og tyngre. Det var som å gå i en motbakke.

Alt var blitt tungt. Alle bevegelser og gjøremål.

Jeg ruslet rundt i skogen og ante allikevel fred og ingen fare.

Det hadde vært en lang og nydelig sommer. Solen varmet meg i ryggen mens jeg gikk og plukket blomster.

Jeg følte velvære i hele kroppen.

Noen dager senere så merket jeg at kreftene virkelig ikke var som før. Jeg ble enda fortere  sliten og kroppen orket ikke så mye.

Det hopet seg opp av ting som jeg ikke maktet.

Kroppen og energien min begynte å spille meg ett puss.

Jeg ble pressset til å begynne å løpe for å ta inn igjen.

Jeg løp fortere og fortere.

Kroppen ville knapt nok lystre, men jeg ga enda mere gass for å holde dampen oppe.

Til slutt så løp jeg alt jeg maktet. Jeg hadde fått blodsmak i munnen.

Jeg ble forundret da jeg så andre kunne gjøre det sammme som meg uten å bli slitne.

De gikk bare rolige ved siden av meg mens jeg måtte løpe for å holde følge. Jeg skjønte at noe var virkelig galt. Kroppen min var i ferd med å streike helt. Jeg snublet meg videre frem og strevde for å se hvor jeg gikk.

Det gjorde vondt inni meg og jeg ropte stumt om hjelp da jeg ble vàr en lyd.

Jeg kunne høre at jeg holdt på å bli innhentet av ett eller annet.

Lyden kom nærmere og nærmere.

Det bråkte noe forferdelig. Lyden ble høyere og høyere. Noe kom etter meg i vill fart.

Stillheten og roen som hadde preget tilværelsen min var nå borte og virkeligheten min holdt nå på å fortone seg som ett mareritt.

Alt virket litt forvirrende der jeg kjempet meg frem dag etter dag.

En fløyte flerret luften, en fløyte av ett tog. Jeg befant meg nå på ett jernbane spor som jeg ikke kom ut av.

Jeg løp for harde liver.

Sommevarmen kvelte meg og benene mine sviktet mer og mer.

Det var som å løpe i kvikksand.

Hjernen var tom. Den var helt sløvet. Kun ren redsel var igjen. Hvit ren redsel.

Jeg skjønte at jeg kom til å bli innhentet av det store maskineriet.

I det samme som jeg visste det, traff det meg.

Jeg ble hivd hardt ned i bakken.

Alt var nå bare hvitt lys. Hjernen klarte ikke lenger å fatte hva som skjedde.

Hele verden var fylt med ett tordnende leven.

Vogn på vogn kjørte over meg.

Eksos, olje og ett voldsomt leven.

Toget var langt. Mange mil langt.

Jeg kunne ikke røre meg. Lå bare presset ned i mellom to skinner.

Jeg  kunne kjenne noen tørre gras-strå kile meg i ansiktet.

Jeg levde, men kunne ikke fatte hva som skjedde.

Det blir med ett stille. Toget forsvinner bortover skinnene uten meg.

Det legger bare igjen ett mykt drønn i bakken før det var helt borte.

Jeg ble liggende, fortsatt tom i hodet.

Nå strømmer det til folk. Kjente og ukjente.

Hva skjedde med deg? Går det bra?

Jeg har ikke krefter til å svare. Er langt inne i meg selv.

Jeg er også like forundret som dem langt bak i hjernen.

De tilkaller leger i hvite frakker.

De vil ha meg til å sitte, selv om jeg ikke kan. De sier at jeg ser uskadet ut og at en slik tilstand jeg har havnet i er noe de ikke kan noe om.

Så de gikk. Ja, tenk de gikk. De hadde ingenting å tilby og derfor ga de meg opp med en gang.

De rister litt på hodet når de tror ingen ser dem og sender hverandre lange blikk.

Nei, dette vet de ikke noe om.

Når de ser at jeg kan bevege øynene mine og løfte noen fingre så syntes de at…ja, hva syntes de tro?.

Jeg ligger igjen.

De nærmeste kommer til og fra med mat og drikke til meg.

Alt føles rart og jeg skjønner at fra og med i dag så kan alt regnes om som i en ny tidsregning for meg.

Ingenting vil bli som før.

Tankene går sakte rundt i hodet mitt.

Jeg er ikke redd.

Jeg er mer undrende.

Hva gikk galt?

Hvor ble det av mine krefter?

Hva er det som svikter i min kroppen ?

De som har mulighet til å finne det ut har gått.

Dagene går, jeg ligger fortsatt på jernbane linjen.

Det har ikke kommet flere tog.

Jeg kan aldri vite om det skjer.

Jeg venner meg på et vis til det. At jeg kan bli overkjørt igjen.

Kanskje enda hardere.

Jeg ligger her nesten naken. Har bare noen filler igjen.

Alle kan se meg fra gjerdet som er satt opp.

De ser på meg med alvorlige eller mistenkelige øyne.

Hva skjedde med henne?

Hvorfor har hun bare lagt seg til her?

Jeg vet heller ikke hvorfor jeg bare ligger her.

Det eneste jeg vet er at det er ikke min mening.

Min kropp gikk tom for energi.

Kroppen har sagt stopp.

Jeg har blitt meiet ned av noe ukjent.

Noe som tok fra meg 1,5 år.

Min kropp har ikke tålt verken lyd eller lys.

Knapt nok mat.

Jeg prøvde å stritte i mot.

Ga hele min vilje og mitt mot for å klare det.

Jeg ga meg ikke. Jeg ville stå, være mor og kone.

Jeg ville jobbe!

Men kroppen sviktet.

Jeg ble rammet av en sykdom ved navn M.E etter en mykoplasmainfeksjon.

Read Full Post »