Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Personlig’

Kunstutstiling

478048039_ff47094844_m.jpg

I dag har jeg luftet meg på en kunstutstilling.

Min mor, min søster og jeg i samlet tropp.

Det var vernissasje i kveld klokka 19.00 med kunstner Finn Aage Andresen til stede. Det ble servert vin og kunstneren forklarte oss litt om teknikken han hadde brukt. En blanding av bivoks og harpiks var varmet opp og strøket utenpå malte flater og deler av avisklipp, tapet og diverse.

Det ga ett røft og litt anderledes uttrykk.

Det inspirerte og da er det bare å vente på energi til kreativ tenkning og utforming. For det å uttrykke seg kreativt er en tidkrevende og energikrevende jobb.

Men så morsomt 🙂

Read Full Post »

Jeg kan ta solarium!

Jeg kan ta solarium!

Jeg kan ta solarium, jubler hun!

Ganske så utrolig……for henne!

Hun kan ligge der og nyte varmen som brer seg over kroppen.

Nyte at kroppen får sol på seg.

Hun ligger der og føler ett blaff av ungdom.

En snev av at hun er fri fra alt det som hemmer seg.

At alt er mulig nå, tenker hun!
-Kan jeg ligge i ett solarium, så kan jeg snart mye mere!

Kan hun nyte en soltime, så har hun kommet langt.

Hun har også kunnet besøkt jobben sin igjen.

1,5 år skulle det gå før hun var i stand til å gå inn døren på sin gamle jobb.

I 1,5 år av sitt liv er hun blitt holdt inne i sitt hus, 1 år av de inne på soverommet uten lys og lyd.

1, 5 år med altfor liten tid med sine barn.

2 barn med en mor som ikke har kunnet kommuniser mer enn få setninger om gangen.

Men nå kjenner hun at det holder på å snu.

Det holder faktisk på å snu, jubler hun inni seg!!!

Det er ubegripelig og hun føler seg heldig.

En alvorlig syk M.E pasient er på vei tilbake til lyset.

Hun har til og med tatt solarium!

Med all den varme, lys og vind som bare ett solarium kan ha.

Hun kan snart leve igjen.

Hun klarer å kjenne forskjell på årstidene igjen.

Hun er heldig og det beste av alt er at dette er meg.

Det er jeg som får noen gode dager nå.

Det er jeg som kan føle at det snart er vår.

Det er jeg som kjenner at det spirer inni meg.

Noe er på gang.

Jeg begynner å ta form inni meg igjen, jeg er på vei ut.

Lyset som har gjort meg syk er nå helsebringende.

Jeg kan se konturer av meg i ett liv ta form.

Jeg er på vei tilbake.

Jeg kan leve!

Read Full Post »

Kaos

Stemmer, bevegelser, uro.

Min kropp blir innvadert.

Alt inni meg blir tråkket flatt.

Det er helg og formiddag.

Alle er hjemme.

Jeg er ekstremt sårbar på denne tiden av døgnet.

Alle inntrykk går rett inn uten filter.

Kroppen vegrer seg

og krøller seg som en ål innvendig.

Jeg må bort og vekk.

Det er ikke mulig å holde ut.

Lydene snor seg inn i mellom alle celler.

Til slutt så er jeg sjakk matt.

Kommer jeg meg ikke vekk

så må jeg krype sammen i fosterstilling,

med øynene lukket og med hendene over ørene.

Sånn kan en koselig søndagsfrokost ende

med sin elskede familien for en med M.E

Read Full Post »

Stillhet

Her er det stillhet nå.

Jeg rett og slett elsker stillhet.

Den gjør meg godt.

Den gir meg rom.

Den gir meg energi.

Den tilfører en ekstra dimesjon i tilværelsen.

Rett og slett ett frihetskick!

Read Full Post »

Hvem er jeg nå?

Er sliten i hodet, men ikke trøtt. Blir holdt nede, men takler det ganske bra.

Etter å ha vært veldig syk,så blir det å kunne være noen timer oppe hver dag himmel i forhold.

Men hvem er jeg når jeg er oppe?

Er jeg den samme som før? Neppe.

Jeg er fortstatt preget av sykdom. Er aldri helt opplagt.

Jeg har vært den kreativ og oppfinsomme. Den som alltid visste råd og engasjert i det rundt meg.

Den siden har vært borte lenge.  For å kunne være det, så må en ha overskudd.Overskudd er ett ord som ikke finnes hos meg. Men tålmodighet har jeg.

Jeg tåler og venter på at denne sykdommen en dag skal slippe meg fri. Den dagen kan også min familie slippe fri fra dette hjem preget av sykdom. Vi vil da være fri alle sammen.

Tiden går, ukene, månedene og årene går. Tiden går utrolig nok fort!

Min verden er såpass ensformig at alt er likt, tiden har ikke noeå henge seg fast i. Alt er en jevn strøm som krever evig tålmodighet.

Read Full Post »

Verden og jeg.

Verden fortsetter, jeg henger på i ett slep.Får med meg noe, beskytter meg mot annet.Trøtt i hodet, fjern i tanker.Mange ideer, ingen krefter.Sengen gir meg fortsatt de beste stundene,der kropp og hode kan hvile,fra alt som flyter forbi.Alt er i bevegelse. Verden flyter. Ord flyter.Planer flyter.Mine tanker kan også flyte. Men begrenset. Kan ikke tenke påalt en vil. Det må være en og en ting om gangen og med pause i mellom.Min kropp må også vente. Jeg kan ikke løp eller gå fort.Jeg kan ikke gå langt.Men jeg klarer nå å gå i trapp og klarer å gå litt inne i huset.Jeg henger meg fast via ett anker i senga.Her driver jeg ikke så fort med som de andre.De friske.Her kan min tid stoppe opp, her kan det gå så fort somjeg klarer med min kropp.Her er kan jeg leve.Jeg har vært ute i den store verden flere ganger nå oghar vendt meg til det igjen.Det føles ikke rart lenger å kunne klare å gå innpå en butikk.Jeg føler at verden der ute er blitt til en litendel av meg igjen. Men soverommet eier meg fortsattmest.Det er her jeg lever. Det er det som er mitt anker.

Read Full Post »

Fra tid til annen så blir jeg påminnet at jeg har en sykdom som ikke er synlig og at folk tenker sitt om hele greia.

Jeg merker det godt når de jeg snakker med ikke har skjønt noen verdens ting av det jeg prøver å forklare.

Jeg har nå vært mer enn mindre sengeliggende i 8 mnd. og enda så merker jeg at noen tror at det bare er å reise seg opp å komme seg ut i frisk luft. Blæh! Hvorfor i all verden lar jeg dette gå så innmari inn på meg? Hvorfor er det så viktig at folk forstår?

Hvorfor kan jeg ikke bare la det fare og heller tenke på den støtten jeg får av de andre. Jeg vet ikke, men det legger seg som en klump i bringen og en begynner å tvile på seg selv. Er det bare å reise seg opp å gjøre noe,men innerst inne så vet jeg at det er det ikke. Jeg har prøvd den veien. Det gikk jo ikke.  Det er den eneste grunnen til at jeg ligger her, grunnen til at jeg ble så himla syk.

Snakket med en venninde i dag som er sykepleier og hun fortalte meg at en sykepleiekollega av henne som jobber på et pleiehjem og har ME-pasienter, hadde uttalt til henne at det må vel sitte en del mellom ørene også. Og dette kom fra ei som da tydeligvis jobber med de mest pleitrengende ME-pasientene! Så har du sånne som Svendsen da….hva er det mer å si enn navnet hans….Slike må vi forholde oss til. Det er grusomt.

Jeg kunne så ønske at de kunne hatt en uke med de samme symptomene som oss selv. Det hadde holdt i bøtter og spann! Av alle de ME-pasientene jeg har møtt, så er det ingen som ikke vil tilbake til sitt normale liv. Vi er ikke late, heller tvert om .Hvorfor er folk så hjerteløse at de mistror oss? Er vi mennesker så fordømmende ovenfor våre medmennesker? Er vi ikke verdt å lytte til selv om det ikke synes noe galt på prøver?

Dette tapper meg for masse krefter hvis jeg får høre igjen slike kommentarer på en dårlig dag. Vi burde blitt skånet for alt slik. Men det irriterer meg at jeg er så sårbar. Vet jo at jeg burde heve meg over det, men jeg vil så gjerne at andre skal forstå. Er det slik vi mennesker er laget?

Er det en livsnødvedighet å bli trodd?

Noen ganger så kunne jeg ønske at det var en annen sykdom jeg hadde fått, som ALLE skjønte og visste noe om. Og ikke mistrodde. Hvem legger seg frivillig ned mange mnd. med alt det medfører av oppfølging av barn, mann,jobb, venner og hus for den friske part.

Hjertet mitt gråter. Det er tungt nok å bære denne sykdommen i seg selv, uten å måtte forsvare seg eller i verste fall se at du bare blir sett litt rart på.Nå kommer min yngste datter og vil snakke med mammaen sin. Stakkar, det er ikke mye tid hun har med meg…

Read Full Post »

Older Posts »