Jeg kjente at dagene mine ble tyngre og tyngre. Det var som å gå i en motbakke.
Alt var blitt tungt. Alle bevegelser og gjøremål.
Jeg ruslet rundt i skogen og ante allikevel fred og ingen fare.
Det hadde vært en lang og nydelig sommer. Solen varmet meg i ryggen mens jeg gikk og plukket blomster.
Jeg følte velvære i hele kroppen.
Noen dager senere så merket jeg at kreftene virkelig ikke var som før. Jeg ble enda fortere sliten og kroppen orket ikke så mye.
Det hopet seg opp av ting som jeg ikke maktet.
Kroppen og energien min begynte å spille meg ett puss.
Jeg ble pressset til å begynne å løpe for å ta inn igjen.
Jeg løp fortere og fortere.
Kroppen ville knapt nok lystre, men jeg ga enda mere gass for å holde dampen oppe.
Til slutt så løp jeg alt jeg maktet. Jeg hadde fått blodsmak i munnen.
Jeg ble forundret da jeg så andre kunne gjøre det sammme som meg uten å bli slitne.
De gikk bare rolige ved siden av meg mens jeg måtte løpe for å holde følge. Jeg skjønte at noe var virkelig galt. Kroppen min var i ferd med å streike helt. Jeg snublet meg videre frem og strevde for å se hvor jeg gikk.
Det gjorde vondt inni meg og jeg ropte stumt om hjelp da jeg ble vàr en lyd.
Jeg kunne høre at jeg holdt på å bli innhentet av ett eller annet.
Lyden kom nærmere og nærmere.
Det bråkte noe forferdelig. Lyden ble høyere og høyere. Noe kom etter meg i vill fart.
Stillheten og roen som hadde preget tilværelsen min var nå borte og virkeligheten min holdt nå på å fortone seg som ett mareritt.
Alt virket litt forvirrende der jeg kjempet meg frem dag etter dag.
En fløyte flerret luften, en fløyte av ett tog. Jeg befant meg nå på ett jernbane spor som jeg ikke kom ut av.
Jeg løp for harde liver.
Sommevarmen kvelte meg og benene mine sviktet mer og mer.
Det var som å løpe i kvikksand.
Hjernen var tom. Den var helt sløvet. Kun ren redsel var igjen. Hvit ren redsel.
Jeg skjønte at jeg kom til å bli innhentet av det store maskineriet.
I det samme som jeg visste det, traff det meg.
Jeg ble hivd hardt ned i bakken.
Alt var nå bare hvitt lys. Hjernen klarte ikke lenger å fatte hva som skjedde.
Hele verden var fylt med ett tordnende leven.
Vogn på vogn kjørte over meg.
Eksos, olje og ett voldsomt leven.
Toget var langt. Mange mil langt.
Jeg kunne ikke røre meg. Lå bare presset ned i mellom to skinner.
Jeg kunne kjenne noen tørre gras-strå kile meg i ansiktet.
Jeg levde, men kunne ikke fatte hva som skjedde.
Det blir med ett stille. Toget forsvinner bortover skinnene uten meg.
Det legger bare igjen ett mykt drønn i bakken før det var helt borte.
Jeg ble liggende, fortsatt tom i hodet.
Nå strømmer det til folk. Kjente og ukjente.
Hva skjedde med deg? Går det bra?
Jeg har ikke krefter til å svare. Er langt inne i meg selv.
Jeg er også like forundret som dem langt bak i hjernen.
De tilkaller leger i hvite frakker.
De vil ha meg til å sitte, selv om jeg ikke kan. De sier at jeg ser uskadet ut og at en slik tilstand jeg har havnet i er noe de ikke kan noe om.
Så de gikk. Ja, tenk de gikk. De hadde ingenting å tilby og derfor ga de meg opp med en gang.
De rister litt på hodet når de tror ingen ser dem og sender hverandre lange blikk.
Nei, dette vet de ikke noe om.
Når de ser at jeg kan bevege øynene mine og løfte noen fingre så syntes de at…ja, hva syntes de tro?.
Jeg ligger igjen.
De nærmeste kommer til og fra med mat og drikke til meg.
Alt føles rart og jeg skjønner at fra og med i dag så kan alt regnes om som i en ny tidsregning for meg.
Ingenting vil bli som før.
Tankene går sakte rundt i hodet mitt.
Jeg er ikke redd.
Jeg er mer undrende.
Hva gikk galt?
Hvor ble det av mine krefter?
Hva er det som svikter i min kroppen ?
De som har mulighet til å finne det ut har gått.
Dagene går, jeg ligger fortsatt på jernbane linjen.
Det har ikke kommet flere tog.
Jeg kan aldri vite om det skjer.
Jeg venner meg på et vis til det. At jeg kan bli overkjørt igjen.
Kanskje enda hardere.
Jeg ligger her nesten naken. Har bare noen filler igjen.
Alle kan se meg fra gjerdet som er satt opp.
De ser på meg med alvorlige eller mistenkelige øyne.
Hva skjedde med henne?
Hvorfor har hun bare lagt seg til her?
Jeg vet heller ikke hvorfor jeg bare ligger her.
Det eneste jeg vet er at det er ikke min mening.
Min kropp gikk tom for energi.
Kroppen har sagt stopp.
Jeg har blitt meiet ned av noe ukjent.
Noe som tok fra meg 1,5 år.
Min kropp har ikke tålt verken lyd eller lys.
Knapt nok mat.
Jeg prøvde å stritte i mot.
Ga hele min vilje og mitt mot for å klare det.
Jeg ga meg ikke. Jeg ville stå, være mor og kone.
Jeg ville jobbe!
Men kroppen sviktet.
Jeg ble rammet av en sykdom ved navn M.E etter en mykoplasmainfeksjon.
Read Full Post »
Tordenlills verden 