Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2008

You look beautiful!

Vi har utenlandske arbeidere i huset. De har drevet på i dagevis med utbedring av kjelleren. Det er masse avgjørelser som vi hele tiden må ta. Som valg av vegger, gulv, farger osv. Det er både morsomt og tidkrevende. De fleste avgjørelser tar jeg og mannen min sammen. I dag var det bare jeg som var hjemme da spørsmålet var kom og valg av lister måtte tas.

De hadde med seg noen eksemplarer og jeg ble med i kjelleren. De var nå 4 stykker i arbeid. Vi ble stående og diskutere og jeg valgte noen brede lister. Jeg og en av arbeiderene gikk litt lenger innover i kjelleren for å se på ett vindu som skal utbedres. Jeg la merke til at de andre arbeiderene sa noe og lo i det vi gikk. Jeg snudde meg leende i mot dem og sa:

-What?

De lo enda høyere. Den ene av dem som kan engelsk oversatte:

-They think you look beautiful!!

*kremt* flakkende blikk, latter.

Jeg ble ett tiendels-sekund satt ut, litt usikker, men sier:

-Thank you, med en påfølgende stiv latter. Vi tar de siste avgjørelser som før, men er nå bevisst hvordan jeg ser og og ter meg.

Når jeg kommer opp igjen så skreller jeg meg en appelsin mens jeg sitter og tenker litt på det. Jeg er smigret selfølgelig og litt oppgitt over mannfolk. Lurer på hvor stor forskjellen egentlig er mellom menn og damer. Jeg går på badet og vasker meg på henda etter appelsin-spisingen og ser meg kjapt i speilet. For så å oppdage at det ene øye mitt har en svart sminke -stripe i fra den ytre øyekanten og ett stykke ned over.

Haken datt ett hakk ned og der stod jeg mens hjernen fort koblet at slik så jeg selfplgelig også ut i kjelleren for noen minutter siden også!Det er en ganske tydelig svart strek. Synes godt selv på 2-3 meters avstand!

Det er den nye våt-eyelineren min som ikke holder seg på plass!! Haha, you look beautiful, liksom!!! *Høhøhø*

*Snøft*

Read Full Post »

Mitt første møte med bøker

dsc_4115s.jpg

Leser om Spill levende’s lesehest. Kunne kjenne meg så godt igjen mitt første møte med bøker. Min mor har lest mye for meg mine første barneår, helt til jeg kunne lese bøker selv. Jeg tipper jeg var 10-11 år da jeg leste min første bok «Tom i villmarken» skrevet av Ingvald Svinsaas .

Det handlet om en katt som skulle få bli med familien sin på seter-ferie. En dag i ferien ble mor brått syk og måtte på sykehuset. I oppstyret så ble Tom gjenglemt og ett søk etter katten senere på sommeren var fånyttes. Katten var borte.

Fortellingen i boka videre handler om hvordan Tom måtte klare seg alene i villmarken over vinteren.Han møtte farlige rovdyr og måtte lære seg å fange maten selv.Jeg levde meg langt inn i boken. Satt og lå meg fordervet. I timer kunne jeg sitte og lese. Jeg husker jeg var litt forundret selv over at det i det hele tatt gikk an å bli så fengslet over en bok. Jeg ble susete og fjern i hodet, men klarte allikevel ikke å legge i fra meg boka. Familien til Tom og kanskje aller mest minstegutten i familen sørget over Tom. De syntes så forferdelig synd på ham og kunne ikke tro at han kunne overleve denne vinteren.På våren reiste famlien opp til seteren igjen for å se etter Tom. De fant utrolig nok Tom i live, men han hadde nå blitt en villkatt som var redd mennesker. Tynn og sky var han blitt og en lang tilvenningsprossess var i gang. Det hele endte nok lykkelig.

Tom ble nok tam igjen, selv om jeg faktisk ikke husker det i detalj. Dette er lenge siden, må vite 😉 Men dette var min første forelskelse i en bok. Senere fulgte mange. I tenårene så spilte jeg ofte musikk når jeg leste, så mye av den musikken jeg hører datert 80 tallet-tidlig 90- tallet gir meg kraftige assosiasjoner til bøker jeg har lest. Som f.eks Prince gir meg minner om «Røtter».Røtter og Prince ble inntatt samtidig, hehe.Til tider, før jeg fikk små barn, så har jeg levd meg så inn i bøker at virkleigheten utenfor virker fjern. Har gått på butikken og syntes jeg har gjenkjent personer i bøker eller ikke vært overrasket om jeg hadde truffet på noen av hovedpersonene.

Om jeg holdt på å bli gal? Hehe, det var heldigvis bare forbigående. Etter noen timer uten boka så slapp det :- ) Det å lese å kunne fjerne seg i fra virkelighten og inn ien annen er en meget behagelig reise eller kanskje kalle det friminutt i fra ens eget liv. Lage sine egne bilder av det som blir skildret og la seg rive med. Det er det jeg elsker med bøker. Jeg er mektig imponert over de som klarer å skrive en hel bok. Lage en, sette sammen personligheter, flette hendinger sammen, bygge det opp, lage flyt, få det til å henge sammen, beholde samme skrivestilen og lage en verdig slutt.For meg er det helt ubegripelig, men jeg er veldig takknemlog for de som har den evnen.

Read Full Post »

jernbanespor.jpg

Jeg kjente at dagene mine ble tyngre og tyngre. Det var som å gå i en motbakke.

Alt var blitt tungt. Alle bevegelser og gjøremål.

Jeg ruslet rundt i skogen og ante allikevel fred og ingen fare.

Det hadde vært en lang og nydelig sommer. Solen varmet meg i ryggen mens jeg gikk og plukket blomster.

Jeg følte velvære i hele kroppen.

Noen dager senere så merket jeg at kreftene virkelig ikke var som før. Jeg ble enda fortere  sliten og kroppen orket ikke så mye.

Det hopet seg opp av ting som jeg ikke maktet.

Kroppen og energien min begynte å spille meg ett puss.

Jeg ble pressset til å begynne å løpe for å ta inn igjen.

Jeg løp fortere og fortere.

Kroppen ville knapt nok lystre, men jeg ga enda mere gass for å holde dampen oppe.

Til slutt så løp jeg alt jeg maktet. Jeg hadde fått blodsmak i munnen.

Jeg ble forundret da jeg så andre kunne gjøre det sammme som meg uten å bli slitne.

De gikk bare rolige ved siden av meg mens jeg måtte løpe for å holde følge. Jeg skjønte at noe var virkelig galt. Kroppen min var i ferd med å streike helt. Jeg snublet meg videre frem og strevde for å se hvor jeg gikk.

Det gjorde vondt inni meg og jeg ropte stumt om hjelp da jeg ble vàr en lyd.

Jeg kunne høre at jeg holdt på å bli innhentet av ett eller annet.

Lyden kom nærmere og nærmere.

Det bråkte noe forferdelig. Lyden ble høyere og høyere. Noe kom etter meg i vill fart.

Stillheten og roen som hadde preget tilværelsen min var nå borte og virkeligheten min holdt nå på å fortone seg som ett mareritt.

Alt virket litt forvirrende der jeg kjempet meg frem dag etter dag.

En fløyte flerret luften, en fløyte av ett tog. Jeg befant meg nå på ett jernbane spor som jeg ikke kom ut av.

Jeg løp for harde liver.

Sommevarmen kvelte meg og benene mine sviktet mer og mer.

Det var som å løpe i kvikksand.

Hjernen var tom. Den var helt sløvet. Kun ren redsel var igjen. Hvit ren redsel.

Jeg skjønte at jeg kom til å bli innhentet av det store maskineriet.

I det samme som jeg visste det, traff det meg.

Jeg ble hivd hardt ned i bakken.

Alt var nå bare hvitt lys. Hjernen klarte ikke lenger å fatte hva som skjedde.

Hele verden var fylt med ett tordnende leven.

Vogn på vogn kjørte over meg.

Eksos, olje og ett voldsomt leven.

Toget var langt. Mange mil langt.

Jeg kunne ikke røre meg. Lå bare presset ned i mellom to skinner.

Jeg  kunne kjenne noen tørre gras-strå kile meg i ansiktet.

Jeg levde, men kunne ikke fatte hva som skjedde.

Det blir med ett stille. Toget forsvinner bortover skinnene uten meg.

Det legger bare igjen ett mykt drønn i bakken før det var helt borte.

Jeg ble liggende, fortsatt tom i hodet.

Nå strømmer det til folk. Kjente og ukjente.

Hva skjedde med deg? Går det bra?

Jeg har ikke krefter til å svare. Er langt inne i meg selv.

Jeg er også like forundret som dem langt bak i hjernen.

De tilkaller leger i hvite frakker.

De vil ha meg til å sitte, selv om jeg ikke kan. De sier at jeg ser uskadet ut og at en slik tilstand jeg har havnet i er noe de ikke kan noe om.

Så de gikk. Ja, tenk de gikk. De hadde ingenting å tilby og derfor ga de meg opp med en gang.

De rister litt på hodet når de tror ingen ser dem og sender hverandre lange blikk.

Nei, dette vet de ikke noe om.

Når de ser at jeg kan bevege øynene mine og løfte noen fingre så syntes de at…ja, hva syntes de tro?.

Jeg ligger igjen.

De nærmeste kommer til og fra med mat og drikke til meg.

Alt føles rart og jeg skjønner at fra og med i dag så kan alt regnes om som i en ny tidsregning for meg.

Ingenting vil bli som før.

Tankene går sakte rundt i hodet mitt.

Jeg er ikke redd.

Jeg er mer undrende.

Hva gikk galt?

Hvor ble det av mine krefter?

Hva er det som svikter i min kroppen ?

De som har mulighet til å finne det ut har gått.

Dagene går, jeg ligger fortsatt på jernbane linjen.

Det har ikke kommet flere tog.

Jeg kan aldri vite om det skjer.

Jeg venner meg på et vis til det. At jeg kan bli overkjørt igjen.

Kanskje enda hardere.

Jeg ligger her nesten naken. Har bare noen filler igjen.

Alle kan se meg fra gjerdet som er satt opp.

De ser på meg med alvorlige eller mistenkelige øyne.

Hva skjedde med henne?

Hvorfor har hun bare lagt seg til her?

Jeg vet heller ikke hvorfor jeg bare ligger her.

Det eneste jeg vet er at det er ikke min mening.

Min kropp gikk tom for energi.

Kroppen har sagt stopp.

Jeg har blitt meiet ned av noe ukjent.

Noe som tok fra meg 1,5 år.

Min kropp har ikke tålt verken lyd eller lys.

Knapt nok mat.

Jeg prøvde å stritte i mot.

Ga hele min vilje og mitt mot for å klare det.

Jeg ga meg ikke. Jeg ville stå, være mor og kone.

Jeg ville jobbe!

Men kroppen sviktet.

Jeg ble rammet av en sykdom ved navn M.E etter en mykoplasmainfeksjon.

Read Full Post »

Fotoquiz 2 by Tordenlill

Hva er dette rett og slett?

img_0892_2.jpg

img_0892.jpg

Nok en gang gikk Tornerose av med seieren!

Lag gjerne fler foto konkurranser!

Synes det er morsomt.

Om jeg ikke dukker opp så gi meg ett liute hint.

Jeg får nemlig ikke»tag emner» til å virke.

Det kommer opp bare et blink av hva som befinner seg der også forsvinner alt.

Merkelig.

Kom gjerne med tips om noen vet hvor feilen ligger.

Men gratulerer nok en gang tilTornerose som for andre gang gjettet mitt bilde!
Well done 🙂

Read Full Post »

Hva er dette? Fotoquiz

Inspirert av Lothiane så har jeg laget en fotoquiz.

Hun har etter min mening funnet på noe genialt med å lage fotoquiz 🙂

Noen som kan gjette hva dette er?

img_574_2_2.jpg

img_574_2.jpg

And the winner is Tornerose .

Brystet til en and var det bilde av.

Kjempeflott innsats av dere alle synes jeg 🙂

Tar du utfordringen og lager en fotoquiz Tornerose?

Read Full Post »

Døden

Leste innlegget om døden som banket på skrevet av Tornerose. Synes det var godt skrevet. Mine tanker om døden er at det er en del av livet som vi aldri ønsker velkommen.

Det er noe som er uungåelig, men samtidig noe vi ikke snakker mye om. Det er så mange ubesvarte spørsmål Hva skjer på den andre siden? Hva mister vi? Hva mister de som sitter igjen?

Vi har i de fleste tilfeller ett helt liv å funderer på hva vi har i vente på den andre siden. Vi kan la tanken modne i oss og kanskje venne seg til det etter som årene går. Snakker de gamle mye sammen om døden? Eller er det ett ikke tema der som hos de unge? Opplever de dødsangst eller føler de at nå er tiden inne for å forlate denne verden. At de føler seg ferdige her på jorda. Det er sikkert forskjellig selvsagt, men alikevel, er det ett tema de helst unngår? Mitt yngste barn sa til meg:-Jeg vi ikke dø.-Nei, mitt barn, det skjønner jeg, men det er uansett lenge til. (Hva svarer en?) Det skjer ikke før du blir en gammel dame.

-Men, da må jeg først bli storesøster, så mamma, så dame, så gammal kjærring og da dør jeg! Men siden jeg ikke skal bli storesøster da blir jeg heller ikke mamma og gammel dame og da vil jeg ikke dø da?  Vil jeg vel, mamma? Døden er forvirrrende. Døden er skummel. Når en dør blir en revet vekk fra alt det kjente og kastet inn i noe helt ukjent. Hva finnes på den andre siden? Jeg tror jeg kommer til å være redd den dagen jeg vet at jeg kommer til å dø. Men kanskje er jeg mett av dage, som de sier. Eller kanskje vil jeg oppleve dødsangst? Hvordan oppleves døden for de som jobber med det. Tenker da på sykepleiere og leger. De som sitter og holder de gamle og syke i hånden dag etter dag.Begravelsesbyråer, hvordan er de ansattes hverdag der? Hvordan vil den tekniske verden påvirke  vår alderdom?

Vil vi sitte på gamlehjem med hver vår laptop og chatte, blogge, tilhøre forum som passer vår alder? Jeg tror det. Med skjelvende gamle hender trykker vi oss frem på laptopen. Jeg har ikke skrevet noe om de som brått blir revet bort i ung alder. Det være seg ulykker eller selvmord. De som ikke dør av alderdom. De stiller i en egen klasse over hvordan døden oppleves vil jeg tro. Min kjære bestemor har havnet på sykehjem. Min bestemor som har ordnet seg selv og vært stolt av det. Hun som bestandig har kledd seg pent og syklet stolt rundt med sin hatt. Det har vært hun som har vært den som besøker sine søsken og venner på sykehjem.Det har vært hun som har oppmuntret og kommet med kloke ord. Nå sitter hun der selv. Hun mistrives. Hun vil hjem, men er avhengig av hjelp til alt. Hun kan ikke reise hjem. Men hodet er friskt. Hun er forsatt den samme innvendig. Hun savner å legge ved på ovnen, savner å tørke av kjøkkenbenken, savner å vanne blomster. Hun drømer om det om natten. I drømmene lever hun fortsatt i sitt hus. Der kan hun fortsatt kikke ut gjennom vinduene og se på furuene på gårdplassen sin eller se på småfuglene som hun mater. På dagen er hun igjen på sykehjemmet. Nattens drøm forsvinner bort i den grelle virkelighet. Hun er fanget her. Hun som har elsket å være alene og stelle, deler nå rom med en annen dame som om natten leter i hennes saker og stjeler. Hun deler avdeling med de som har mistet seg selv og ikke vet hvor de er. Hun har mistet all frihet. Hun må se TV sammen med andre som sitter og snakker for seg selv. Hun må ha hjelp av pleiere til alt hun må.Rommet hennes er trekkfult. Hun plages med det fordi hun har gikt. Hun er fanget på en institusjon der ingen har tid…til henne. Hun føler seg forvirret og deprimert. Dette er hennes endestasjon. Her skal hun leve til livet ebber ut. Hun kunne ønske hun slapp fra livet den dagen hun ble lam på halve siden.

Hun er fanget i sin egen kropp og hennes liv er lagt i hendene på travle sykepleiere som kommer og går. Som spør henne: Må du virkelig på do nå igjen? Du var jo der for en time siden. Ja, hun må det. Beklageligvis.På natten ber de seg helst frabedt om å måtte hjelpe henne på do. Så da holder hun seg da, for å ikke være til bry.

Ja, jeg synes det er trist at det er sånn den siste endestasjonen er for gamle syke og ja, jeg gruer meg til den dagen jeg sitter der selv.

Read Full Post »

Jeg kan ta solarium!

Jeg kan ta solarium!

Jeg kan ta solarium, jubler hun!

Ganske så utrolig……for henne!

Hun kan ligge der og nyte varmen som brer seg over kroppen.

Nyte at kroppen får sol på seg.

Hun ligger der og føler ett blaff av ungdom.

En snev av at hun er fri fra alt det som hemmer seg.

At alt er mulig nå, tenker hun!
-Kan jeg ligge i ett solarium, så kan jeg snart mye mere!

Kan hun nyte en soltime, så har hun kommet langt.

Hun har også kunnet besøkt jobben sin igjen.

1,5 år skulle det gå før hun var i stand til å gå inn døren på sin gamle jobb.

I 1,5 år av sitt liv er hun blitt holdt inne i sitt hus, 1 år av de inne på soverommet uten lys og lyd.

1, 5 år med altfor liten tid med sine barn.

2 barn med en mor som ikke har kunnet kommuniser mer enn få setninger om gangen.

Men nå kjenner hun at det holder på å snu.

Det holder faktisk på å snu, jubler hun inni seg!!!

Det er ubegripelig og hun føler seg heldig.

En alvorlig syk M.E pasient er på vei tilbake til lyset.

Hun har til og med tatt solarium!

Med all den varme, lys og vind som bare ett solarium kan ha.

Hun kan snart leve igjen.

Hun klarer å kjenne forskjell på årstidene igjen.

Hun er heldig og det beste av alt er at dette er meg.

Det er jeg som får noen gode dager nå.

Det er jeg som kan føle at det snart er vår.

Det er jeg som kjenner at det spirer inni meg.

Noe er på gang.

Jeg begynner å ta form inni meg igjen, jeg er på vei ut.

Lyset som har gjort meg syk er nå helsebringende.

Jeg kan se konturer av meg i ett liv ta form.

Jeg er på vei tilbake.

Jeg kan leve!

Read Full Post »

Older Posts »