Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘barn’

campingvogn

Vi var på campingplass i Sverige. En stor flott campingplass med hele 5 stjerner. Alle sanitæranlegg var skinnende rene med flotte familie-dusjrom, barne-rom med små klosett, dusjer og badekar i akkurat rett høyde for små barn, musikk som ble spilt i høytalere, rengjøringspersjonell i full sving  hele dagen fra morgen til kveld.

Tog som fraktet lykkelige barn rund på området, krabbefisking, svømmebasseng, lite barnebasseng, resturant, kisok, informasjon, diskotek spillehall, massasjeområde, teater, sirkus-skole, ja alt fantes på denne campinplassen.

Barna stoskoste seg og vi voksne kunne ikke annet enn å kose oss vi også.

MIn yngste datter var da under året og våknet ofte umenneskelig tidlig. Jeg snek med meg ungen ut for ikke å vekke de andre.

Ute var det rått i gresset og det var kjølig. Campingplassen lå helt øde og stille som den ofte gjør og bør gjøre klokka 6 om morgenen.

 

Ett kvinne hyl flerret luften. Ikke ett nødskrik, men ett rasende kvinnehyl.

Det kom flere hyl og skrik. Hun kjeftet av full hals. Jeg kunne ikke høre noen svare, bare hennes stemme igjen og og igjen på svensk. Jeg kunne ikke høre hva hun sa, men det var allikevel svært tydelig.

 

Jeg og vesla gikk mot sanitær -anlegget som var motsatt vei av lyden som kom fra litt lenger opp.

Det er ganske ekkelt å høre på andre private krangler. En blir litt brydd og tenker på hva som kan ha forårsaket ett slikt utbrudd.

Jeg syntes synd på den damen og så for meg at hun hadde funnet ut noe om kjæresten/mannen som ikke var bra.

Vi tar oss god tid inne på sanitæranlegget. Det er også ett stort kjøkken der, faktisk tre kjøkken i ett rom og en spisesal innerst. Vi leker litt der og jeg lager meg en kopp te.

Tiden går sakte så tidlig om morgenen. Noen med badekåpoer kommer søvndrukne inn og noen kommer etterhvert svært spreke og opplagte.

Tiden nærmere seg sju og jeg rusler tilbake til campingvognen.

Den samme kvinnen hyler fortsatt med ujevne mellomrom der oppe. Jeg anslår det til å være ca 20 m unna.

Hun kjefter  og kjefter, men jeg hører fortsatt ingen som svarer.

Ettehvert så våkner «nabolaget» opp. Det er ikke lenger bare jeg og den sinte kvinnen som er våkne i vårt område.

Kjeftingen blir litt borte innimellom skramler av kjeler, barn som leker osv.

Men rundt elleve så er det tiltatt til nye høyder. Jeg kjenner jeg begynner å bli provosert!

Hvor lenge skal det kvinnemenneske holde på? Tenker hun ikke på at det er naboer der og at det er mange små barn som hører det. Hvor trivelig er det å bli bombandert av andres sintes stemmer over flere timer.

Irritert nok gikk jeg med bestemte skritt mot lyden. Jeg passerer to små «tverrgater»  i asfalt og jeg er der.

Utenfor en campingvogn er det ett slags overbygg uten vegger. Der er ett bord og 4 stoler.

Inntill veggen på campingvognen sitter en mann og stirrer tomt fremfor seg. Rundt bordet som er lengst til venstre sitter to barn på ca 10 og 12 år. De stirrer bare ned. Hun ene gråter stille.

Midt i står selve kjerringa og kjefter  og kjefter og kjefter og kjefter! Uten stopp.

Jeg er nå rasende. Jeg går bort til fruen  i huset stiller meg bare ett par meter fra henne. Jeg sender ut masse ord. Hun har provosert meg noe helt enormt. Da jeg til slutt så barna og mannen som bare satt der og så helt ødelagte ut så gikk jeg ikke tom for ord.

Jeg var rolig, men samtidig svært bestemt og myndig.

Jeg sa noe sånt som dette:

Hvordan i all verden er det mulig å terrorisere en hel campingplass på denne måten her. Hva i alle dager tenker du på?

Uansett hva denne mannen din må ha funnet på som du misliker så sterkt  gir deg ingen rett til å holde på sånn.

Se på barna dine! De sitter her skrekkslagne. Du har hold på nå i 4 timer uten stopp. Nå får det være nok!

Og du sa jeg og henvende meg til mannen: Ikke finn deg i dette.

Og dere, sa jeg til barna, jeg håper virkelig at dere får en bedre ferie i fra nå for dette er ikke akseptabelt.

Det er ikke noen av deres skyld at dette hender. Det er det hun som står for, sa jeg med ett nikk mor fruen.

Jeg anbefaler dere å reise hjem og kom dere vekk fra dette. Dette er psykisk terror på sitt verste.

Jeg snudde på hælen og marsjerte ned igjen.

Jeg skalv på hendene da jeg kom ned igjen. Det var blitt stille. Ikke en lyd fra boplassen lenger opp.

30 minutter senere så vi at de reiste forbi oss  med bilen med vogna etter. Jeg følte en lettelse på vegne av familien hennes.

Håper ikke reisen hjem var for lang og at de ved å få støtte utenifra ga dem det siste puffet til å gjøre det som var rett. Komme seg vekk fra det  jeg anså som en forferdelig kjefte-dame.

 

Jeg lurer på hvordan en person kan få så makt over noen at de kan kneble de ned med ord over så lang tid.

Kan en psykisk syk person få til det?

Om jeg ikke synes synd på den damen? Hun kunne vel ikke ha det lett hun heller? Jeg vet jo ikke hva som hadde skjedd? Det kunne jo være ganske ille det hun hadde fått servert?

 

Ok, så hadde kanskje mannen stukket av på byen om kvelden og kommet dritings hjem klokka halv seks, hun kunne ha funnet ut at han hadde vært utro på en eller annen måte, hun kunne nettopp ha funnet ut at mannen var med å rane banken i deres hjemby i fjor, hun kunne ha fått visst at mannen gikk i tanker om å skille seg og hun har hatt en vanskelig oppvekst og ikke være i stand til å takle mye motgang.

Men uansett. Hvilken rett har en person til å kjøre en familie så i senk. Psyke de så til de grader ut. Holde en enetale med psykisk terror i 4 timer.

 Jeg blir opprørt av sånn. Det berører meg enormt. Jeg kjenner at jeg blir skjelven bare av å skrive om det nå 4 år etter.

Det gjør så inderlig vondt å se at noen har det slik. Jeg håper at barna og mannen fikk mot av det jeg sa og at de ikke skammet seg enda mere.

Men hva vet jeg. Kanskje gjorde jeg det verre for de.

Advertisements

Read Full Post »

Hvordan klarer mange å ha det så fabelaktig ryddig bestandig.

Samme når på døgnet en kommer og samme hva som nettopp har skjedd, det er helt støkent.

Jeg fatter ikke at det er mulig å få det til.

Jeg tenker da på småbarnsforeldre. Som ved siden av hus og hjem har full jobb og masse fritidsaktiviteter.

Hvordan rekker de å rydde opp igjen alt rotet til enhver tid. Nei, de kaster det ikke i ett skap eller en skuff og smekker igjen.

Og nei, ikke i en skuff og ikke engang i en roteskuff. For det eier de ikke. Jeg hadde ikke klart meg uten en roteskuff på kjøkkenet. En skuff der en kan kaste oppi de små ting som ikke har noen fast plass og som ikke kan kastes eller legges ett annet sted.

Det er en skuff som egentlig begynte med saks, lightere og gummistrikker osv, som nå bugner over av alt mulig annet.Ikke vet jeg hva alt er der. Men jeg vet at om jeg kikker oppi der så kan ingenting kastes eller det finnes ingen bedre plass.

Og skap som er stuet med rot er noe de aldri har sett, ihvertfall ikke hjemme hos seg selv.

Merkelig det der.

Rydder de hele tiden når ingen andre ser dem og setter seg kun ned ved besøk og når de spiser middag?

Sitter de aldri ned med en god bok eller slapper av foran TV’en. Sitter de aldri og er giddasløse og ser på ting som burde blitt gjort, men finner ut at det utsetter det ihvertfall en dag til, og finner ut at akkurat nå trenger de å slappe av litt.

Sovner de aldri en liten dupp på sofaen etter en endt arbeidsdag eller reiser rett på stranden etter middag om været er knall og setter igjen skitne kasseroller, lar duken på bordet med vasen ligge igjen nederst på bordet, lar kasserolle underlagene stå igjen midt på bordet, ikke rydder ut av oppvaskmaskinen for å få satt inn  de skitne, men setter det bare på benken før de reiser på stranda?

Går de aldri ut av badekaret  uten å vaske det etter seg med det samme?

Rer de bestandig opp sengen om morgenen, selv om barnet har vært oppe nesten hele natten med oppkastsjau.

Rydder de bestandig opp igjen alt ute etter seg  med en gang om en har sittet ute og spist og glemmer ikke ketchupflasken uansett!?

Kaster de nesten ikke opp av å være så fryktelig flinke og rutinerte?

Jeg kjenner jeg blir helt svett av alle ting som er så sytematiserte at det ikke blir rom for å være spontan fordi det til enhver tid er noe som en må gjøres så skikkleig at det ikke er til å holde ut.

Blir det ikke bare rydding da og organisering til neste dag? Blir ikke livet fryktelig kjedelig? Forsvinner ikke alle morsomme kommentarer, glede og spontanitet bort i å rydde og konsentrere seg om at alt til enhver tid blir gjort?

Jeg bare lurer jeg, for meg så er det nesten umulig å ha det slik.

Men å reise bort til andre som har det slik er jo bare himmel. Det er rent, ryddig, barna er lydige, terrassen er ikke bare beiset, men blir også vasket med en ukes mellomrom, det er hjemmebakt kake til kaffen og det er bare herlig. Føles som å komme på hotell 🙂

En blir ispirert og vil ha det slik hjemme selv.

De neste dagene går en på med krum hals. Ikke gå i fra noe som er uferdig. D.v.s, ikke på noen måte la noe ligge igjen etter det du nettopp har gjort. Ikke på noen måte.

Jeg gir opp, det går bare ikke.

Men om de som har det så fint aldri har tid til å sitte ned for å klare å holde det så fint, så vet jeg ikke om jeg vil bytte heller…

( Denne teksten er skrevet ut i fra tanker jeg har da jeg er frisk. Ikke ut i fra det jeg orker nå, for det er jo minimalt. Men jeg kjenner nå som jeg begynner å friskne til at jeg er i gang med de tankene igjen. De tankene om å få det enda litt ryddigere. Det er gode tanker egentlig, men jeg lurer på hvor mye energi en egentlig må legge i det for å få det systematisert og ryddig helt ned til bunn i en småbarnsfamilie. Og om det bare er superkvinnen som kan få det til, og hvor mye en nå ofre av fritid)

Read Full Post »

Et sykt barn

Det er fryktelig trist når mitt lille barn har fått både streptokokkinfeksjon og nyrebetennelse samtidig.

Høy svingende feber, gråter selv når hun sover, ikke klarer å svelge og må spytte i en kopp, ikke klarer å spise, smerter i ryggen og kaster opp. Spiser tappert yoghurt med antibiotika, selv om hun bryter seg for hver skje.

Hun klemmer vov-vov’en inntill seg for hver ynk hun kommer med når hun svelger, selv når hun sover.

Hun sover med mamma i natt. Og mamma synes hun er tapper. Svært tapper.

Sov godt jenta mi, håper dagen din blir bedre i morgen.

Read Full Post »

Disney Channel og bibliotek

Å gå på biblioteket er for meg som å gå inn i barndommens minner. Jeg blir litt andektig inne der. Det er noe med lukta der som gir meg minner tilbake til barndommen. Den spenningen over å kunne låne seg en bok.

Ja, for det var faktisk spennede. Vet ikke om dagens barn synes det er like spennede og om alle på min alder syntes det var stas med bibliotek når de var små.

Jeg husker jeg var forventningsfull og spent når jeg var der. Jeg likte stillheten og alle ordene som var samlet i så mane permer. Tanker og historier som var skrevet av andre, som var der tilgjengelig for meg.

Det å kunne gå inn i iett bibliotek og låne bøker gratis det var stort. Det kostet ikke penger, dermed  så var  det ingen begrensinger på hvor mange ganger du kunne gå dit.

Jeg fikk mitt første lånekort da jeg var 9-10 år tenker jeg. Det va stort. Sitt eget kort! Bare for meg med mitt navn på. Følte meg stor da 🙂

En av de første bøkene jeg leste på egenhånd var «Tom i Villmarken» og jeg har skrevet en bloggpost om mitt første møte med bøker her.

Det er herlig å kunne forsvinne inn i en bok. Oppleve verden i andres sko og med andre øyne. Det blir en liten indre reise med egne bilder satt til en historie fortalt av andre.

Nå som Disney Channel og andre barneprogrammer gå rpå TV hver dag til alle døgnets tider, så blir nok det meste av leselysten til dagens barn borte der. Tror jeg.

Det er letter å la historiene med ferdige bilder bli servert på TV skjermen. Det er tyngre å sette seg ned med en bok å komme inn i den nye historien av seg selv med egen fantasi som billedforteller.

Men tilbake til biblioteket. Jeg blir ydmyk når jeg er der og elsker å kjenne lukta av innbunnede bøker som bare venter på å bli lest.

I dag har et regnet og vi har vært en tur på biblioteket med barna. Denne sommeren pågår det en lesekonkurranse, der det gjelder å lese 5 bøker før september. De som er med kan vinne «noe». Vet ikke hva 🙂

FInt at de lager slike små gulerøtter for ivrige mammaer som vil at barna skla lære seg kunsten å bli glad i å lese.

Read Full Post »

Har blitt kvitt den -bli mor-greia-

Katten vår er blitt operert sier vår 9-åring til våre besøkende.

Hun leter frem katten, legger henne på ryggenog  viser frem magen hennes.

Der er ett langt snitt på magen som er sydd med små innvendige sting.

-Er hun blitt operert sier våre besøkende??

-Ja, sier min datter, hun har fjernet ……den… *bli-mor-greia*.

For hun skal aldri bli mamma skjønner du, forklarer 9 åringen min med store alvorlige øyne.

(Denne *-bli- mor-greia-* blir ofte kalt *-livmor-* også!)

Read Full Post »

Knivdrama


Så har det skjedd her også, på min datters vei hjem i fra barneskolen. Vi bor på på ett lite sted i Norge. Det skjer noen saker i dann og vann som lokalavisen kan skrive om, men store saker på høylys dag er sjelden kost.

Min datter kunne fortelle da hun kom hjem i fra skolen om at politiet hadde pågripet noen på vei hjem i fra skolen. Noen ungdommer. Hun hadde sett de fått håndjern på seg og at de hadde geipet til politiet på vei inn i politibilen.

De trodde de hadde ranet kiosken i nærheten, men i dagens avis så kan vi se at det dreide seg om to utenlandske gutter fra østfold, fra en annen kant av landet enn oss, som hadde prøvd å true med seg ei jente fra ungdomskolen med kniv. Venner og lærere prøvde å gripe inn, men de fikk da bare kniven opp i strupen selv.

De rømte og politiet fikk tak i de rett foran nesen på mitt 9 år gamle barn på vei hjem i fra skolen med venninnen sin. Det gir meg en klomp i magen.

Er hennes skolevei utrygg? Bør hun kjøres og hentes?

Vi blir oppfordret av skolen å la de elevene som bor nærmest om å gå til skolen for å unngå for mye biltrafikk rundt skolen, som jeg synes er forståelig.

Bør jeg anse dette som en engangsopplevelse som nok ikke kommer til å hende igjen.

Er dette en risiko en må kalkulere med i dagens samfunn? Jeg mener, vi kjører jo E6 selv om det stadig vekk er dødsulykker der…

Min datter står med førstesiden på dagens avis som ligger på bordet.

K-N-I-V-D-R-A-M-A stavet hun seg frem..

-Hva er det mamma?

Read Full Post »