Vi var på campingplass i Sverige. En stor flott campingplass med hele 5 stjerner. Alle sanitæranlegg var skinnende rene med flotte familie-dusjrom, barne-rom med små klosett, dusjer og badekar i akkurat rett høyde for små barn, musikk som ble spilt i høytalere, rengjøringspersjonell i full sving hele dagen fra morgen til kveld.
Tog som fraktet lykkelige barn rund på området, krabbefisking, svømmebasseng, lite barnebasseng, resturant, kisok, informasjon, diskotek spillehall, massasjeområde, teater, sirkus-skole, ja alt fantes på denne campinplassen.
Barna stoskoste seg og vi voksne kunne ikke annet enn å kose oss vi også.
MIn yngste datter var da under året og våknet ofte umenneskelig tidlig. Jeg snek med meg ungen ut for ikke å vekke de andre.
Ute var det rått i gresset og det var kjølig. Campingplassen lå helt øde og stille som den ofte gjør og bør gjøre klokka 6 om morgenen.
Ett kvinne hyl flerret luften. Ikke ett nødskrik, men ett rasende kvinnehyl.
Det kom flere hyl og skrik. Hun kjeftet av full hals. Jeg kunne ikke høre noen svare, bare hennes stemme igjen og og igjen på svensk. Jeg kunne ikke høre hva hun sa, men det var allikevel svært tydelig.
Jeg og vesla gikk mot sanitær -anlegget som var motsatt vei av lyden som kom fra litt lenger opp.
Det er ganske ekkelt å høre på andre private krangler. En blir litt brydd og tenker på hva som kan ha forårsaket ett slikt utbrudd.
Jeg syntes synd på den damen og så for meg at hun hadde funnet ut noe om kjæresten/mannen som ikke var bra.
Vi tar oss god tid inne på sanitæranlegget. Det er også ett stort kjøkken der, faktisk tre kjøkken i ett rom og en spisesal innerst. Vi leker litt der og jeg lager meg en kopp te.
Tiden går sakte så tidlig om morgenen. Noen med badekåpoer kommer søvndrukne inn og noen kommer etterhvert svært spreke og opplagte.
Tiden nærmere seg sju og jeg rusler tilbake til campingvognen.
Den samme kvinnen hyler fortsatt med ujevne mellomrom der oppe. Jeg anslår det til å være ca 20 m unna.
Hun kjefter og kjefter, men jeg hører fortsatt ingen som svarer.
Ettehvert så våkner «nabolaget» opp. Det er ikke lenger bare jeg og den sinte kvinnen som er våkne i vårt område.
Kjeftingen blir litt borte innimellom skramler av kjeler, barn som leker osv.
Men rundt elleve så er det tiltatt til nye høyder. Jeg kjenner jeg begynner å bli provosert!
Hvor lenge skal det kvinnemenneske holde på? Tenker hun ikke på at det er naboer der og at det er mange små barn som hører det. Hvor trivelig er det å bli bombandert av andres sintes stemmer over flere timer.
Irritert nok gikk jeg med bestemte skritt mot lyden. Jeg passerer to små «tverrgater» i asfalt og jeg er der.
Utenfor en campingvogn er det ett slags overbygg uten vegger. Der er ett bord og 4 stoler.
Inntill veggen på campingvognen sitter en mann og stirrer tomt fremfor seg. Rundt bordet som er lengst til venstre sitter to barn på ca 10 og 12 år. De stirrer bare ned. Hun ene gråter stille.
Midt i står selve kjerringa og kjefter og kjefter og kjefter og kjefter! Uten stopp.
Jeg er nå rasende. Jeg går bort til fruen i huset stiller meg bare ett par meter fra henne. Jeg sender ut masse ord. Hun har provosert meg noe helt enormt. Da jeg til slutt så barna og mannen som bare satt der og så helt ødelagte ut så gikk jeg ikke tom for ord.
Jeg var rolig, men samtidig svært bestemt og myndig.
Jeg sa noe sånt som dette:
Hvordan i all verden er det mulig å terrorisere en hel campingplass på denne måten her. Hva i alle dager tenker du på?
Uansett hva denne mannen din må ha funnet på som du misliker så sterkt gir deg ingen rett til å holde på sånn.
Se på barna dine! De sitter her skrekkslagne. Du har hold på nå i 4 timer uten stopp. Nå får det være nok!
Og du sa jeg og henvende meg til mannen: Ikke finn deg i dette.
Og dere, sa jeg til barna, jeg håper virkelig at dere får en bedre ferie i fra nå for dette er ikke akseptabelt.
Det er ikke noen av deres skyld at dette hender. Det er det hun som står for, sa jeg med ett nikk mor fruen.
Jeg anbefaler dere å reise hjem og kom dere vekk fra dette. Dette er psykisk terror på sitt verste.
Jeg snudde på hælen og marsjerte ned igjen.
Jeg skalv på hendene da jeg kom ned igjen. Det var blitt stille. Ikke en lyd fra boplassen lenger opp.
30 minutter senere så vi at de reiste forbi oss med bilen med vogna etter. Jeg følte en lettelse på vegne av familien hennes.
Håper ikke reisen hjem var for lang og at de ved å få støtte utenifra ga dem det siste puffet til å gjøre det som var rett. Komme seg vekk fra det jeg anså som en forferdelig kjefte-dame.
Jeg lurer på hvordan en person kan få så makt over noen at de kan kneble de ned med ord over så lang tid.
Kan en psykisk syk person få til det?
Om jeg ikke synes synd på den damen? Hun kunne vel ikke ha det lett hun heller? Jeg vet jo ikke hva som hadde skjedd? Det kunne jo være ganske ille det hun hadde fått servert?
Ok, så hadde kanskje mannen stukket av på byen om kvelden og kommet dritings hjem klokka halv seks, hun kunne ha funnet ut at han hadde vært utro på en eller annen måte, hun kunne nettopp ha funnet ut at mannen var med å rane banken i deres hjemby i fjor, hun kunne ha fått visst at mannen gikk i tanker om å skille seg og hun har hatt en vanskelig oppvekst og ikke være i stand til å takle mye motgang.
Men uansett. Hvilken rett har en person til å kjøre en familie så i senk. Psyke de så til de grader ut. Holde en enetale med psykisk terror i 4 timer.
Jeg blir opprørt av sånn. Det berører meg enormt. Jeg kjenner at jeg blir skjelven bare av å skrive om det nå 4 år etter.
Det gjør så inderlig vondt å se at noen har det slik. Jeg håper at barna og mannen fikk mot av det jeg sa og at de ikke skammet seg enda mere.
Men hva vet jeg. Kanskje gjorde jeg det verre for de.
Tordenlills verden 