Når det er midnatt og en har gitt opp å få katten inn til natten, og en etter å ha kledd av seg og lagt seg, og hører ett forfedelig kattehyl langt unna som ikke gir seg, så handler en på instinkt.
Lyset som var slukket blir satt på igjen og en lytter med hodet på skakke.
Jo, det er definitivt en katt i nød. Mest sannsynlig vår katt. Den lille svarte sterilliserte hunkattpå 1 år som kommer opp i de merkeligste ting.
På vei ut i sengen passerer jeg vår andre katt som aldri forlater eiendommen og sitter urolig og venter på at matmor skal ordne opp.Hun har selfølgelig fåttt med seg skrikene.
Jeg griper med meg ett lite pledd i det jeg kaster meg ut og småløper etter lyden.
Gjennom en hage, opp en skråning, gjennom en hage til. Registrere at alle lys er slukket i husene rundt.
Jeg småløper mens jeg anpusten puser og puser. DER kommer den ekstremt eiesyke- landtomt- katten til naboen. Hun som har levd i 11 år og ikke slipper noen inn på sin eiendom. Den grensa ser ut tilå strekke seg svært mye lenger enn til eierens nabogrense tegnet på kart i kommunen.
Jeg skjønner da at min lille svarte katt antageligvis sitter forskremt inne i en stor hundegård, der slosskampen har foregått, eller hun har løpt langt vekk og lenger en det, slik som denne gangen.
Jeg puser og jeg puser, men helt stille. Det er mørkt og jeg merker at jeg er litt skvetten.
Den store eiesyke nabokatten sitter på det høyeste punktet på sin terrasse og hun skuler på meg.
Uten og tenke meg om kaster jeg meg rundt og freser til henne. Skikkelig dyrisk fres.
Oi, tenker jeg for meg selv, det der var ikke verst!
Det er da jeg oppdager jeg meg selv der jeg står, og håperegentlig at ingen hører meg, eller ser meg. Jeg finner ut at jeg er ute i slipperser som ikke er mine og er 5 nummer for store og det pleddet som jeg syntes var passe å dekke meg til med i farten er fryktelig lite, ja faktisk skammelig lite, med store heklede hull.
Og det regner, ikke mye, men nok til at jeg blir bløt.
Så der står jeg i naboens hage til naoens hage, nesten naken og freser til nabokatten som ser ondt ned på meg.
Det blir fryktelig pinlig om noen kommer ut eller ser meg fra vinduet.
Den gale nabokjærringa som løper uten klær og leter etter katten sin om natten og freser til tilfeldige katter som går forbi.
Hysterisk? Nja…
Min katt viste seg ikke. Jeg passerer kaninene våre som stirrer dumt ut i lufta og møter den andre katten går som fortsatt sitter og venter på at jeg skal ordne opp.
Hva er det med nettene? Er det dyrenes fristund.
Mennesken har lagt seg og musene løper over veien, hakk i hel med elg, rev og hjort.
Det knekker i busker og trær, men jeg ser ingen. Men de ser meg. Lille meg som er ute om natten, men om dagen blir jeg stor og ingen kan ta meg 😉
Jeg gikk til hjemover igjen og akkurat da jeg tok i dørhåndtaket kom min lille naive katt. Bløt og ulykkelig.
Det er nå vi skulle ha spist boller og drukket kakao, katten og jeg. Varmet oss og fortalt hva som skjedde om igjen og om igjen til vi følte oss helt ferdig med den grusomme hendelsen.
Istedet så blogger jeg om det her med dere. 😉
Tordenlills verden 