Den unge Jane Austen

Jeg har ikke tålt å se på TV. Lyset fra skjermen har gjort meg nesten snøblind og sendt sjokkbølger gjennom kroppen som ender opp med helt stive muskler, altoverskyggende kvalme og en total utmattelse som lammer musklene og tankene.

Så….jeg har ikke sett på TV de siste 2 årene. Og når sant skal sies, svært lite før det også.

Aldri vært noen TV-slave altså, MEN jeg har selfølgelig sett en del oppi gjennom årene.

 

Tv har altså ikke vært noe savn, men etter å ha blitt avskjært fra det frivillig, så er det selfølgelig nå spennede å finne ut om jeg kunne like å se en film, siden mine øyne nå ikke synes det er noe problematisk å ta inn flimringen i fra TV’en.

 

Så jeg kjøper meg en film. Hva slags film?

Jo, Jane Austens liv som ung og forelsket.  Jeg ble fasinert. Herlige skuespillere, utrolig vakre bilder.

Nesten hvert klipp er som ett maleri. Alt passer inn i det gyldne snitt, fargene samtemte, dialogene gammeldagse, men spenstige.

Jeg liker det. Den satte følelser i sving og jeg gråt meg tett i nesen. Potte tett faktisk.

Jane Austens liv fra slutten av 1700, hvor spennede kan det bli, vil mange si. Men jeg ble fasinert selv om kanskje ikke slutten var så lykkelig som jeg ofte ønsker, men slik var hennes historie og ingen kan jo skrive om på den..

Jane Austen var en dame med egne meninger, det skapte henne mest problemere, mne hun var tro mot seg og sine egne meninger.

Mellom fornuft, følelser, stolthet og fordom var det ett liv verdt å skrive om.

Hun døde desverre altfor ung, men rakk å skrive 6 romaner i sitt korte liv, med stor sukseè.

Anbefaler selfølgelig filmen til de som ikke har sett den, om du liker kjærlighet og kostymedramaer 😉

 Kan kjøpes her.

Read Full Post »

To let myself go

Jeg har ligget i timer , dager , måneder, år…

Jeg har filosofert, tenk og fundert..

Min kropp har stått på vent…

Mitt hodet har vært uten åndelig føde…

————–

Jeg har taklet det.

Det har gått greit.

For jeg har ikke tenkt.

Jeg har ikke kunnet tenkt.

———–

Mine dager har jeg måttet tåle.

Om jeg skulle klage, hadde jeg blitt verre.

————

Jeg har ett behov for å være kreativ.

Jeg har ett behov for å utforske mitt indre.

Jeg har ett behov for å være i samspill med andre voksen.

Jeg har ett behov for å utvikle meg.

Jeg har ett behov for å lære.

————

Men alt har stått på vent.

På pause.

En pause som ikke kan settes i gang igjen av meg.

———

Etter to år løsnet det.

Jeg kan gå inne i huset så mye jeg vil.

Jeg kan gå opp trapper uten å bruke hendene.

Jeg kan lage middag hver dag.

——————–

Men i dag har jeg opplevd noe av det største.

Jeg har vært på kurs.

Ett malekurs som varte i nesten 4 timer.

I ett fantastisk kulturlokale, med bare kreative sjeler,

kreativt interiør,

kreative ideèr og glød.

—————

Vi hadde først en time med teori,

så skulle vi legge oss ned å nullstille oss.

Der på gulvet med gode puter under hodene våre og lykter rundt oss,

ble denne sangen satt på:

Jeg ble så grepet der jeg lå.

Jeg kunne ikke tro det,

at det var meg som var så heldig,

at det var jeg som lå der.

Tårene rant stille.

Det føltes så stort.

At jeg var blitt så frisk at jeg kunne ta imot av andre.

At jeg hadde mulighet til å lære igjen.

At jeg kunne være sett sted å gjøre det jeg liker best;

å utvikle meg kreativt sammen med andre mennesker.

Jeg følte meg så hel og så frisk.

——————–

For første gang så tror jeg virkelig at det er håp.

At det er håp for å kunne komme ut av denne sykdommen,

på ett vis.

Om ikke som helt 100% frisk, men frisk nok til å lære.

Til å være kreativ.

Til å fungere i en gruppe.

—————–

Etter å ha slappet av til denne sangen ,

så skulle vi se for oss at vi hadde det veldig bra,

at vi gjorde noe vi likte,

Det var ikke vanskelig å finne,

for jeg var der jeg vile være.

Jeg gjorde det som jeg likte best.

Jeg var i en krativ gruppe,

og skulle få undervisning i å male.

Lucky me 🙂

————–

Jeg har vært utslitt etter dette,

men jeg har ett fint bilde stående på stua,

som er mitt, malt av meg:-)

Read Full Post »