Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘samfunn’ Category

Vi lever for godt- Storeulvsymptomet

bla-fjell

Uansett hvordan vi hvordan vi vir og vrenger på det. Vi har det for godt i dagens samfunn.

Vi blir en gjeng klagende, hysteriske, ulykkelige, merkelige vesener av å leve i denne overfloden.

Vi vet ikke lenger å takke nok, ta vare på det vi har, lete etter det positive, jobbe for å stå sammen, ta vare på hevrandre.

Vi driver med i en luksusdøs som vil ingen ende ta.

Vi får alt vi trenger opp i hendene, det skjer så lite negative ting i vår øverste krok av verden at vi nesten sovner og derfor ofte finner på egne spennende hverdager ved å gjøre ting som er litt på kanten eller galt i vår søken etter å  finne på ting som skal gi livet mer innhold.

Vi trenger ikke ta vare på hverandre som før, vi har jo ordninger i staten som tar seg av oss når vi blir gamle eller syke og Tv som kan sosialisere oss.

Vi er så fri at nesten ingenting er umulig.Vi kan bli det vi vil bare vi vil det nok. En trenger ikke å ha rike foreldre for å bli lege eller advokat lenger. Det finnes ordninger som gjør at vi stiller likt. Vi er generasjonen med alle muligheter, men allikevel er vi mer ensomme,  agressive og kjemper for flere rettigheter for seg selv.

Vi har mulighet til selvrealisering på mange  måter, og folk tar lar seg friste og realiserer seg selv på de utroligste og billigste måter, både via TV og data. Her kan alle få sin egen arena og stille sin egen tørst etter å hevde seg eller vise seg.

På nett er kan vi jo i tillegg  gjøre oss til skjulte aktører og kan derfor  tillate oss mer en det vi normalt ville gjort ansikt til ansikt.

Vi ønsker å bli sett mer enn før og egoet bare vokser. Selvtilliten blir lavere og vi opplever ting fortere urettferdig.

Jeg kom over denne artikkelen, skrevet av Thomas Hylland Eriksen,  som jeg synes er svært godt skrevet og med så mange gode poeng, om ikke nye, så ihvertfall verdt å tenke over en gang til.

http://folk.uio.no/geirthe/Syndromet.html

Utdrag:

Hva er det vi mangler? La oss i første omgang foreslå et kort svar: Vi mangler et håp. For de fleste mennesker i den globale middelklassen er livet etter døden i beste fall en diffus forestilling. Knappheten er dessuten tilbakelagt, og lite tyder på at den kommer tilbake i vår levetid. Med et minimum av sikkerhetsforanstaltninger kan vi bevege oss trygt der vi måtte ønske i våre nære omgivelser, uten fare for angrep fra ville dyr eller røverbander. Blir vi syke, regner vi med å kunne bli friske igjen. I hele menneskehetens historie har kampen for tilværelsen vært det sentrale ledemotivet. Nå er det ikke slik lenger for oss privilegerte. Tilværelsen gir seg selv, den går knirkefritt på autopilot.

Diagnosen kan beskrives som storeulvsyndromet. Den glupske og alltid sultne Storeulv, som bor i skogen utenfor Andeby, har ett stort, overordnet prosjekt i livet. Han ønsker å fange, koke og spise tre lekre, rosa smågriser som bor en snau kilometer unna i samme skog. Derfor står han opp hver morgen og legger kløktige planer etter å ha inntatt en spartansk frokost (ofte havregrøt). Han pønsker ut originale forkledninger (en favoritt er gammel, giktsyk dame med stokk og grå krøller) og bygger avanserte grisefeller, tenker ut overlistingsmanøvre som en dreven sjakkspiller og legger seg med stor tålmodighet på lur der han vet grisene pleier å spasere forbi. Vanligvis ligger grisene ett skritt foran Storeulv (det vil si, den smarteste av dem gjør det) men ved ett tilfelle klarte han faktisk å fange de tre fete smågrisene, bunte dem sammen og plassere dem i gryta. Dette skjedde en gang på 1970-tallet. Kokevannet begynte å bli lunkent, det fløt oppskårne gulrøtter og løkskiver i det, og alt lå til rette for at grisene skulle ende sine dager som ulvemat. Da var det Lilleulv, altså ulvens snille og grisevennlige sønn, snudde seg mot sin far og stilte det tilsynelatende naive spørsmålet: «Men far, hva har du tenkt å gjøre i morgen, da?»

Ulven fikk hakeslepp da han hadde forstått spørsmålet. Hva i all verden skulle han gjøre i morgen? Han tenkte seg om et øyeblikk, og med bortvendt blikk slapp han grisene løs, noe han umiddelbart angret på at han hadde gjort, men da hadde de alt hoppet ut av vinduet og pilt av sted.

I et sjeldent glimt av selvinnsikt innså Storeulv at hele hans eksistensberettigelse hvilte på prosjektet om å fange, drepe, koke og til slutt spise de tre smågrisene. Uten grisene i mulighetshorisonten (eller «kikkerten», som det også kalles), hadde han ingen grunn til å stå opp om morgenen.

Vi er Storeulv dagen derpå. Forfatteren Erlend Loe har beskrevet sin egen generasjon som dem som ikke bygget landet. De som er født inn i den globale middelklassen når som helst etter annen verdenskrig, flyttet inn i et ferdig hus i god stand. Det eneste som gjenstod å gjøre for oss, bortsett fra litt flikking på en og annen avskallet vinduskarm, var å installere boblebad, stresslesstoler og kabel-tv. Det er mye som tilsier at vi trenger noen nye griser å jakte på.

Min oppfordring denne dagen er:

Ta vare på små ekte lykkelige stunder. Ikke oppkonstruerte stunder som er bygget på hat, hevn, grådighet eller falsk spenning.

Ikke gi den mørkeste delen av menneskesinnet mat til å blomstre opp.

Ha fred i det du gjør og  fei for sin egen dør først, før en feier andres.

Gå i sin egen kropp, kjenne etter om en lever ekte og rett i forhold til sine medmennesker og seg selv.

Read Full Post »

«Folk som vil noe» -Hvem er de?

Vi verdsetter folk som virkelig vil noe. Folk som har målsettinger og når dem.

De som kommer seg frem her i livet.

Vi vil omgåes med de og være som de.

Men hvem er de?

Hvordan skiller de seg ut?

Er det de som har en sjefsjobb?

Er det de som tjener masse penger?

Er det de som utmerker seg og som er  mye profilert?

Er det de som lager mye moro rundt seg og er festens midtpukt?

Er det de som bygget seg fint hus og har interesse for interiør?

Er det de som til enhver tid ser bra ut?

Er det de travle, opptatte og perfekte?

For meg så kan folk som «vil noe» være en som ikke synlig viser sine mål for hele verden eller må bevise/fortelle om sine mål.

De kan være tilsynelatende vanlige og bli sett på som grå mus.

Men de kan ha en styrke inni seg som ikke alle ser. Kanskje fordi de ikke har behov for å vise det. Og kanskje fordi ikke alle ser det samme i samme menneske.

Det kan være hun som jobber halvt på Ica som ikke gjør mye ut av seg, men som tar seg av sine gamle foreldre så de lengst mulig kan bo hjemme og oppdrar sine barn på en tilstedeværende måte.

Det kan være barnehagetanten som vier livet sitt til små barn og har sine idealistiske grunner til å gi dem all den trygghet og viten hun klarer.

Det kan være sykepleieren som gjør en fenomenal innsats på jobben sin. Som gjør at den innlagtes opphold blir bedre og tryggere enn forventet.

Det kan være en venn som viser varme og stor tilstedeværelse når en møtes.

Ingen av disse målene disse menneskene har dreiser seg ikke om skjønnhet, rikdom eller behov for å bli sett.

Det dreier seg om medmenneskelighet.

Det dreier seg om å være tilstede for noen.

Det handler om mennesker som har som mål å gjøre verden til ett bedre sted for de de kan hjelpe.

For de de kan dele med.

Jeg tror at de som ser disse meneskene eller  de som streber etter å bli ett bedre hjelpende menneske får ett bedre liv, enn de som prøver å bestige de høyeste fjell for selv å bli sett.

Å finne roen i seg selv og være ett godt medmenneske gir de beste føleser livet kan gi en, tror jeg.

Disse menneskene med disse verdien er også  «folk som vil noe» i mine øyne. Og som jeg oppfatter som vel så sterke som mange andre i andre sjangrè.

Vi ser forskjellig og meningene er nok mange. Det vises tydelig i det samfunnet vi lever i.

Read Full Post »

Leste hos Grethe at hun har funnet ett blogginnlegg der forfatteren håpet vi ikke hadde sunget «Deilig er jorden» i jula.

Begrunnelsen var Israels angrep i Gaza og en video med redselsscener fra samme angep

Jeg begynte å svare i kommentarfeltet til Grethe men valgte å lage en egen post om det.

Synes det er ett viktig tema å ta opp.

Hva mener dere? Er det drøyt å synge «Deilig er jorden» i jula?

Nå har jeg ikke lest det blogginnleget Grethe har lest, men å slutte å synge deilig er jorden fordi det finnes krig, sult og elendighet blir for meg som å ha gitt opp jorda og troen på den.
Gitt opp økosystemet, samspillet som finnes mellom dyr og mennesker, det gode i mennesket, sanser og følelser som vi er utstyrt med.
Vi lever på en fantastisk jord og har fortsatt en sjangse til å forbedre oss. Ta mer vare på hverandre og jobbe for en bedre verden for alle.
Uten slike sanger og tanker som den gir så har vi ingenting. Da er vi fortapt.
Men jeg kan allikevel skjønne at frustrasjonen som kan komme når en ser mennesker lider og  grufulle hendelser skjer hvert sekund, at det  kan få en til å bli så frustrert at en kan føle at fra nå av får vi bare hjelpe til så mye vi kan og ikke «lulle» oss bort i kosesanger.

Men jeg mener likevel at vi ikke må glemme det gode og at jorda ikke vil oss noe vondt. Det er vi mennesken som ødelegger for oss selv.

—————————-
På denne julekvelden 2008 så hadde vi huskonsert med hele familen. Barn, mann, min mor og meg selv. Vi sang og spilte deilig er jorden med både instrumenter og vokal.

Det er en tradisjon som ikke på noen måte for meg til å glemme de som lider. Det virker heller motsatt.

EDIT: Hovedinnlegget ligger her hos Viljar.

Graylady  skriver også sitt om temaet.

Read Full Post »

Fotoalbumene, en forhistorisk bok?

Jeg er frustrert over mine bilder som ligger lagret på min hard-disk.

Jeg vil så gjerne ha dem ut og ta på dem, bla i dem.

Men jeg når dem ikke. De er for langt unna der de ligger. Veien dit er så lang og kronglete  og ofte svært dyr.

De er så mange. Så utrolig mange flotte motiver av barn, dyr, venner, familie  og natur.

Bare på ett juleselskap knipses det utrolig maneg flotte bilder.

De  er så mange og så flotte at de drukner i sin egen vellykkethet.

De ligger der bak skjermen jeg skriver på nå. De vil bli sett. De vil bli tatt på. De vil bli vist frem.

Og de ønsker seg sin egen hedersplass i en bok.

Før var alt så meget enklere. Man tok 24 bilder. Det ble ikke knipset i vilden sky. Man hadde bare en sjangse. En hadde kanskje både jul og 17.mai på samme film. Eller om man var på en fin ferie tok man seg kanskje råd til å fyre av hele 48 bilder eller flere, og man lagde kanskje ett eget album av bare den reisen.

Nå fyres det lett av 48 bilder på en kveld. De kan rangeres fra blinkskudd og ned til søppelbilder.

Søppelbildene kastes lett. De er så stygge og så utydelige at det en nesten ikke kan se hva det er.

Så har du de som er dårlige. Men klarer jeg å slette det? Neida, ikke om det ikke finnes ett bedre av samme motiv.

Så har du de som er bra, men har en tvilling som er enda bedre, med bare litt forskjell. Jeg beholder begge. Klare ikke å kaste.

Så har du alle de perfekte. Det kan bli fryktelig mange perfekte bilder som en ikke kan gi fra seg.

Så her sitter jeg med fantastisk mange bilder som ikke kommer i fotoalbum av den enkle årsak at de er for mange.

Det er ett hav av bilder som hyler om plass. Jeg klarer ikke å bestemme meg, for hvordan avvise ett søtt barenbilde til fordel for ett annet søtt?

Det digitala kameraet har gjort at mine bilder støver ned i en pc.

Noen bilder har jeg fremkalt via nettet og laget bok av. Bilder som er ferdig satt inn. Det ble mange bilder som havnet inn i de to bøkene og det ble svindyrt, siden jeg ikke klarer å begrense meg.

Jeg husker spenningen da jeg leverte min 24 bilders film etter å ha ventet i 3 dager eller 1 time om jeg syntes det hastet.

De ble sett på en etter en på butikken og de som ikke var noe å ha ble levert der og da. Det var bilder der kameraet hadde gått av av seg selv eller det hadde kommet inn lys i filmen.

Så var det ut i bilen og se på de en gang til i ro og mak. Smile over minner og rare ansiktsutrykk.

Så hjem og vise frem. Folk som kom på besøk fikk sett våre siste bilder og de ble til slutt satt inn i ett album.

Mine barn blar i albumene fra de var nyfødte og frem til året. Så slutter det. Det digitalet hadde kommet for å bli og mine fotobøker ble omgjort til bilder på en harddisk.

Joda, jeg kjører slideshow på de innimellom…men….det er ikke det samme.

Jeg vil egentlig ha de i bokhylla mi sammen med de andre.

Ikke si at dere får det til? Lager dere flotte album med akkurat de rette bildene plukket og og der er alle samlet i flott album som slekt og venner kan bla i?

Bilder i fra ferier,bursdager, julekveld,17. mai osv?

Nå tenker jeg ikke på dere som har scrapbooking som hobby, men mer dere som er en vanlig «mann» i gata. Ikke for at jeg har noe i mot scrapbooking, men jeg trenger ikke masse blomster og pynt, men vil gjerne lime de inn og sette litt skrift under, der info om bildene kommer frem.

Read Full Post »

La oss redde en sjøstjerne

Da jeg søkte på Torstein Sødal som er en av mine favoritt-artister, så fant jeg ikke bare «Eastern Wind», men også ett par videoer som fikk tårene mine til å renne i store elver.
Det viser seg at han har jobbet  med integrering av funksjonshemmede barn i Moldova i over fire år.

Jeg blir trist når jeg ser barn som lider og som ikke har det så bra som oss, men samtidig veldig glad for at noen faktisk gjør noe. Jeg kunne ønske jeg kunne gjøre mer. Virkelig. Det er ubegripelig hvor skjevt fordelt godene er på jorda og lett vi godtar det.

«En skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv»

Hvor fort  vi glemmer disse ordene selv om vi vet det så «indelig godt».

Takk til alle de som gjør verden til ett bedre sted for noen av de som har det vanskeligst. En kan ikke redde alle sjøstjernene som skyller inn mot land og blir liggende der, men om en kan hjelpe en så er det bra. Jeg husker ikke hvem  som sa de ordene, men de ble sagt i en innsamlingsaksjon for en stund tilbake.

La oss redde en sjøstjerne om vi kan.

Se disse videoen og ha ett papirtørkle i nærheten:

Det ser ikke ut som om jeg får denne første videoen til å virke av en eller annen grunn. Derfor legger jeg ved en link som fører deg direkte til sangen på youtube.  Link.

Og for dem som ikke husker Easter wind som var med som GP favoritt kan høre den her, eller om du bare vil høre den en gang til:

EDIT:  Jeg har nå via Agnes i kommentarfeltet funnet ut at for å støtte deutviklingshemmede  barna som vi ser på videoen kan dere går inn på denne lenken for støtte denne organisasjonen som heter Ahead.

Read Full Post »

Skolen før og nå.

4. klassingene har strikket og strikket. Noen kunne det fra før mens andre måtte gå den tunge veien å lære å strikke fra lærerens fang.

De skulle strikke sin første strikketing, som skulle bli en mus. Stolt kommer datteren hjem og forteller om fremgangen.

De skal også male ett bilde på lerett og med god akrylmaling. De koser seg veldig med aktivitetene og liker å lage ting som blir virkelig fint. Det blir noe å vise mor og far det!

Så kommer det en lapp fra skolen. Det skal være juleavsluttning med hele skolen.

OG det skal i den forbindelse være utsalg av elevenes håndarbeidsprodukter.

Vi husker vel alle våre første masker. Husene eller skjerfene med hull i og som svingte seg innover og utover som de ville som vi stolte hadde med oss hjem i skolesekken. Nå, i år 2008 selges de til første mann til mølla.

Pengene skal gå til lekeapparater.

———————–

Det er full kaos da vi ankommer skolen. Det er lang  kø for å komme inn i hallen. Det er laget sluser innover og det er virkelig trangt og mange. En kan ikke se mer enn 2 meter foran seg. Så den store utstillingen er vaskelig å se.

Det er i overkant av 400 elever. Det er invitert både foreldre, søsken og besteforeldre. Det er kaos.

Vi kommer oss til slutt frem til min datters produkter som hun er så stolt av. Heldigvis ikke solgt.

Det ville vært ille for datteren. Hun fille blitt skrekkelig lei seg om noen hadde kjøpt det slik at hun ikke kunne få vise det frem og ha det hjemme.

Tingene var satt opp eller hengt opp på rekke og rad. Alle med en prislapp festet på seg. Det var fritt frem for hvem som helst til å kjøpe hva som helst.

100 kroner for maleriet og 50 kroner for musa.

Jeg overhørte en samtale med hun som stod bak meg og hennes sønn. Han viser stolt frem bildet sitt.

Er dette du aller helst vil ha sier moren.

-Ja….sier gutten

-Ja, for vi kan ikke kjøpe alt du har laget vettu, da blir jeg ruinert. Gutten ser ned. Hva tenker han?

Hvem andre vil få musa med seg hjem? Det føste strikkeprodukt han har laget og kanskje det eneste?

Jeg visste hvem denne gutten var siden han har vært mye hos oss og lekt og spist middag med oss flere ganger. Jeg kunne ikk dy meg og snudde meg mot gutten og sa:

Har du strikket mus også? Han nikker  og ser ned.

-Vis meg den da, sier jeg!

Han baner seg vei mellom alle folkene og peker på den. Så fin da, sier jeg.

-Jeg visste ikke at du kunne å strikke, jeg, sa moren.

-Nei, sier gutten.

Stillhet.

-Skulle du hatt med deg denne hjem også da. Uff, en blir jo ruinert med to barn i skolen sier hun, og forsvinner med tingene.

Jeg smiler inni meg for gutten som fikk sin første strikkemus med seg hjem selv om det kostet mer enn moren hadde råd til i øyeblikket.

———————————————

På vei hjem forteller vår datter at hun har ei i klassen som ikke kunne komme dit i kveld. Faren var syk og moren hadde ikke førerkort. De bo langt unna og er noen av våre nye landsmenn som ikke har besteforeldre eller andre nære venner de kan sende. Jenta hadde vært lei seg på skolen.

Noen foreldre orker kanksje ikke å møte opp på slike ting eller de rett og slett glemmer dagen og produktet er borte. Da får de ha det så godt kan en kanskje tenke, men det er uskyldige barn det går utover.

Som dere kanksje skjønner så syntes jeg ikke noe om dette. Jeg mener at om det skal spares inn penger så får det være på andre måter. Å ta fra barna noe av det første de lager og kanskje det eneste de lager i den sjangeren er rett og slett dårlig gjort.

Mange i Norges land har elendig økonomi. Og har de da 3 barn på skole så kommer denne kvelden på 450 kroner + kake og kaffe som det er lagt opp til. Da passerer en 500 kroner.

——————————-

Jeg savner også den juleavslutningen vi hadde som små. Da vi møttes i klasserommet, kun med min klasses elever som var på 24 stk +foreldre. Det var kaker og kaffe og underholdning av barna. Og det var gratis!

Dette var på 80-tallet. Vi er nå i 2008. Går vi fremover eller bakover?

———————————————-

Vi fikk med «våre» ting hjem og gjett om vi er stolte over produktene. Vi foreldre kjøper uansett pris, gjør vi ikke? Og på den måten sikrer skolen seg penger i kassen.

juledekorasjon-008

juledekorasjon-007

Read Full Post »

For noen år siden dukket det opp, nesten samtidig, nye bokser og dispensere rundt på offetlige toaletter. Da spesiellt på bensinstasjoner og kafeterier.

Du kunne vaske do-setet med en rensende papirklut som inneholdt bakteridrepende middel som en kunne trekke ut av ett hylster, eller det var dosetetrekk i papir en kunne legge på som ikke ramlet så lett av som vanlig dopapir eller det var en film på selve dosetet en kunne trekke rundt på setet.

 

Etter en stund så ble disse tomme og det ble litt sånn at det var ikke alle som hadde det lenger. De hadde ikke fylt på med nytt.

Men jeg tenkte det var sikkert bare en litt treg forsendelse eller litt svikt i sjekke-er-det-tomt-rutinene.

Men det viste seg at dette ikke var kommet for å bli slik jeg hadde trodd. For det ble flere og flere tomme hylstere og bokser som hadde innhold. Nå er de fortsatt å se, men de er sørgelig tomme nesten overalt.

Hva skjedde med denne positive trenden? Ble det for dyrt å fylle de opp?

Jeg var så glad for slik ekstrasørvis (det er slik service skal skrives nå ikke sant?) Det gjorde en dotur på offetlig toalett mer innbydende.

 

Og mens vi er i gang, her kommer litt mere do-prat.

 En reise rundt i verdens klosetter for de som er interessert. Har selv brukt do med bare hull i gulvet i både Gambia og Kreta for en del år tilbake.

I videre dosøk så finner jeg denne papirløse do-varianten. Det ble lansert i fjor og er allerede  i bruk på aldershjem og hos handikapede.

En dusj etter endt fornødne og litt føn til slutt er løsningen her, styrt av en fjernkontroll.

Read Full Post »

Older Posts »