Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘alderdom’

Døden

Leste innlegget om døden som banket på skrevet av Tornerose. Synes det var godt skrevet. Mine tanker om døden er at det er en del av livet som vi aldri ønsker velkommen.

Det er noe som er uungåelig, men samtidig noe vi ikke snakker mye om. Det er så mange ubesvarte spørsmål Hva skjer på den andre siden? Hva mister vi? Hva mister de som sitter igjen?

Vi har i de fleste tilfeller ett helt liv å funderer på hva vi har i vente på den andre siden. Vi kan la tanken modne i oss og kanskje venne seg til det etter som årene går. Snakker de gamle mye sammen om døden? Eller er det ett ikke tema der som hos de unge? Opplever de dødsangst eller føler de at nå er tiden inne for å forlate denne verden. At de føler seg ferdige her på jorda. Det er sikkert forskjellig selvsagt, men alikevel, er det ett tema de helst unngår? Mitt yngste barn sa til meg:-Jeg vi ikke dø.-Nei, mitt barn, det skjønner jeg, men det er uansett lenge til. (Hva svarer en?) Det skjer ikke før du blir en gammel dame.

-Men, da må jeg først bli storesøster, så mamma, så dame, så gammal kjærring og da dør jeg! Men siden jeg ikke skal bli storesøster da blir jeg heller ikke mamma og gammel dame og da vil jeg ikke dø da?  Vil jeg vel, mamma? Døden er forvirrrende. Døden er skummel. Når en dør blir en revet vekk fra alt det kjente og kastet inn i noe helt ukjent. Hva finnes på den andre siden? Jeg tror jeg kommer til å være redd den dagen jeg vet at jeg kommer til å dø. Men kanskje er jeg mett av dage, som de sier. Eller kanskje vil jeg oppleve dødsangst? Hvordan oppleves døden for de som jobber med det. Tenker da på sykepleiere og leger. De som sitter og holder de gamle og syke i hånden dag etter dag.Begravelsesbyråer, hvordan er de ansattes hverdag der? Hvordan vil den tekniske verden påvirke  vår alderdom?

Vil vi sitte på gamlehjem med hver vår laptop og chatte, blogge, tilhøre forum som passer vår alder? Jeg tror det. Med skjelvende gamle hender trykker vi oss frem på laptopen. Jeg har ikke skrevet noe om de som brått blir revet bort i ung alder. Det være seg ulykker eller selvmord. De som ikke dør av alderdom. De stiller i en egen klasse over hvordan døden oppleves vil jeg tro. Min kjære bestemor har havnet på sykehjem. Min bestemor som har ordnet seg selv og vært stolt av det. Hun som bestandig har kledd seg pent og syklet stolt rundt med sin hatt. Det har vært hun som har vært den som besøker sine søsken og venner på sykehjem.Det har vært hun som har oppmuntret og kommet med kloke ord. Nå sitter hun der selv. Hun mistrives. Hun vil hjem, men er avhengig av hjelp til alt. Hun kan ikke reise hjem. Men hodet er friskt. Hun er forsatt den samme innvendig. Hun savner å legge ved på ovnen, savner å tørke av kjøkkenbenken, savner å vanne blomster. Hun drømer om det om natten. I drømmene lever hun fortsatt i sitt hus. Der kan hun fortsatt kikke ut gjennom vinduene og se på furuene på gårdplassen sin eller se på småfuglene som hun mater. På dagen er hun igjen på sykehjemmet. Nattens drøm forsvinner bort i den grelle virkelighet. Hun er fanget her. Hun som har elsket å være alene og stelle, deler nå rom med en annen dame som om natten leter i hennes saker og stjeler. Hun deler avdeling med de som har mistet seg selv og ikke vet hvor de er. Hun har mistet all frihet. Hun må se TV sammen med andre som sitter og snakker for seg selv. Hun må ha hjelp av pleiere til alt hun må.Rommet hennes er trekkfult. Hun plages med det fordi hun har gikt. Hun er fanget på en institusjon der ingen har tid…til henne. Hun føler seg forvirret og deprimert. Dette er hennes endestasjon. Her skal hun leve til livet ebber ut. Hun kunne ønske hun slapp fra livet den dagen hun ble lam på halve siden.

Hun er fanget i sin egen kropp og hennes liv er lagt i hendene på travle sykepleiere som kommer og går. Som spør henne: Må du virkelig på do nå igjen? Du var jo der for en time siden. Ja, hun må det. Beklageligvis.På natten ber de seg helst frabedt om å måtte hjelpe henne på do. Så da holder hun seg da, for å ikke være til bry.

Ja, jeg synes det er trist at det er sånn den siste endestasjonen er for gamle syke og ja, jeg gruer meg til den dagen jeg sitter der selv.

Reklamer

Read Full Post »