Jeg leser i avisen i dag at en mor og en sønn på 12 år fikk uventede gjester midt på natten.
De knuste ruter og hogg seg gjennom hverandadøren. I 2 etg. stod en livredd mor med sin sønn gjemt i en krok i mørket.
En av innbruddstyvene var på inn i huset.
Hun ringte da 112 med mobilen sin. Der fikk hun beskjed om at de ikke hadde noen ledige tjenestemenn akkurat nå og at dette ikke var farlig!
Etter at de hadde romstert nede høre hun at personen var på vei opp trappen. Han var få kun centimetre unna moren og sønnen, men de ble ikke oppdaget der de stod gjemt i en krok.
Tilsammen ringte hun politiet 3 ganger.
Situasjonen hadde vært lettere å forstå om det hadde vært andre i livsnød samtidig, sier hun. I tillegg savner hun tydeligere tilbakemeldinger av stasjonen. Politiet sier selv at de prøvde bare å roe ned situasjoen og hjelpe kvinnen med å holde hodet kaldt!
Snakk om motsatt psykologi som ikke fungerer!
Hva tenkte den stakkars kvinnen tro?
Om den i andre enden tar det med knusende ro? Alle må da skjønne at her må det handles. Ikke roes!
Kjenner at slike ting provoserer meg.
I en annen krise- situasjon har jeg selv opplevd å ikke bli tatt på alvor. En i min familie ramlet om på gulvet. Han lå rett ut på stuegulvet, uten å puste.
Sykebil ble tilkalt og lege på vei.
Legen ankommer først. Situasjoen er kritisk. Mannen får hjerte og lunge redning av min mor. Vi er livredde.
Legen kommer inn utgangsdøren, jeg løper mot ham, mens min mor er igjen på stuen.
Hva gjør legen!
Jo, han tar av seg på bena i gangen. Tar av skoene! Hæ! Så det ikke skal bli bløte fæler? Holde på normalfolkeskikk uansett?
Jeg er hysterisk, han setter meg «på plass» ved på vise ro.
Situasjoenen er til å kaste opp av. Frykt og sinne blander seg.
Så løp i da mann!!!!!!
Neida, han går inn..rolig!
Fyttirakkern hvor håpløst det føles.
——–
Mannen overlevde, sykebilene kom sekundet etterpå. Han ble gjenopplivet med strøm etter flere forsøk.
——————
Det siste en trenger i nødsituasjoner er folk som skal vise ro når noen er i livsfare. Det virker bare mot sin hensikt. Har en ikke vært redd fra før, så blir en det da.
Om huset holder på å brenne ned, da handles det raskt gjør det ikke? Å roe ned de som eier huset som står ute på gaten, mens kanskje ett barn eller ett dyr er igjen inne, er jo helt malplasert. Det skjer vel heller ikke. Brannmenn kommer og gjør jobben sin i hui og hast.
Det eneste som kan roe situasjoen er rask hadling i nødstilfeller, spar psykologien til etterpå!
Read Full Post »
Tordenlills verden 
